Lærer å veilede foreldre
Denne gjengen skal bli ICDP-veiledere, som kan kurse foreldre og omsorgsgivere i å forstå barns emosjonelle behov, slik at de kan gi dem en god og trygg oppvekst.
Kroppsspråk står for en betydelig prosentdel av vår kommunikasjon. Derfor gjør dette bildet meg veldig glad. Gjengen på bildet ovenfor er klar til å bruke og dele det de har lært ved å holde grupper for omsorgsgivere i månedene fremover. «Ved Guds hjelp kan vi forandre livet til barn som vokser opp i Elfenbenskysten».
Sammen kan vi hjelpe flere
20.–22. januar arrangerte MELCI (kirken vår) i Abidjan samling nummer to av tre i veiledertreningen for ICDP-kursholdere. ICDP står for «International Child Development program» og er et kurs for omsorgsgivere, utviklet i Norge. Det er første gang vi arrangerer dette med den hensikt å trene våre samarbeidspartnere, slik at vi sammen kan tilby ICDP-kurs til enda flere.
18 deltakere fra ulike institusjoner og organisasjoner deltok. Blant disse var også Simplice, Diaze, ny assistent i prosjektet i Abidjan og vår utsending, Miriam Notevik, som skal starte ICDP i Ouaninou. Vær med og be for dette!
En vaksine mot vold
Kursholder Joyce har mange års erfaring med å holde kurs for sitt folk i Ghana, nabolandet i vest. Hun forteller at det særlig er viktig å endre uheldige kulturelle handlemåter som for eksempel det å slå og skrike til barna.
Fysisk vold er dessverre en vanlig måte å utøve straff på, og det brukes også for å sette grenser for barna. I mange tilfeller er det fordi de selv har vokst opp med dette og ikke vet hvordan de ellers kan regulere andre.
Ved at omsorgsgivere selv oppdager måter å komme i god dialog med barna på, kan de på en trygg måte lære dem hva som er rett og galt og sette positive grenser for barna. Presidenten i ICDP Internasjonal beskriver ICDP som en «vaksine mot vold».
Fra fraværende til omsorgsfull
En av deltakerne på kurset, pastor Koassi, ringte en dag før jul til Luce, en kollega i prosjektet, for å dele noe: Forholdet hans til datteren Emmanuela på 10 år ble betydelig forbedret etter at han selv fikk et nytt syn på barns emosjonelle behov etter den første samlingen for ICDP-veiledere.
Jeg fikk gleden av å intervjue ham i en av pausene på samling to for å få en grundigere beskrivelse:
Pastor Koassi forteller at han har syv barn i alderen 8-23 år. Hans nest yngste datter, Emmanuela, fikk en hard start på livet. Koassi hadde ikke kapasitet til å ta seg av moren hennes på dette tidspunktet, og hun ble sendt til landsbyen sin for å være der.
Emmanuelas mor ble ikke behandlet godt av familien sin. Hun fikk ikke nok mat og ble mishandlet. Koassi forteller at både datteren og moren fikk emosjonelle sår gjennom graviditeten og tiden etter. Datteren ble boende i landsbyen, og det var først i 2024 at Pastor Koassi hentet henne for å bo hos seg sammen med resten av søsknene.
Han bekjenner at hans fravær som far, sammen med manglende emosjonell omsorg, har ført til at datteren har vært utagerende, emosjonelt ustabil og fysisk aggressiv. Folk mente at det var onde ånder som plaget henne, og hun har blitt anklaget for å være en heks (une sorcière).
Etter første samling med ICDP-kurs i november forandret mye seg i tankesettet hos Pastor Koassi. Han begynte å forstå hvorfor Emmanuela oppførte seg på denne måten. Han hentet datteren fra landsbyen for å bo hos seg, og på det tidspunktet kjente han henne ikke.
– Etter første samling i november begynte jeg å «gå inn i barnets verden» og nærme meg datteren min, forteller han. – Og vi begynte å kommunisere.
Datteren begynte å åpne seg for faren og kunne fortelle om vanskeligheter på skolen og om stemmer i hodet som sa at hun skulle slå andre barn. Ettersom de fikk en vennskapelig relasjon bygget på ICDPs emosjonelle dialog, kunne han begynne å lære henne hva som er rett og galt.
– Takket være Gud har datteren min nå begynt å finne seg selv, sier han takknemlig.
Fortsatt er det en prosess for datteren, og hun har fortalt faren at hun ønsker forbønn, slik at hun ikke lenger skal gjøre vonde ting.
Pastor Koassi avslutter med å fortelle at han skal reise ut av byen straks samlingen er over, for å være til stede med henne nå som hun får oppfølging på et kristent senter som spesialiserer seg på psykiske lidelser. Bønnen hans er at hun skal bli satt helt fri.
To grøfter
Det er mange slike brutte familierelasjoner i Elfenbenskysten. Utfordrende barn er særlig utsatt for separasjon fra familie. De blir gjerne sendt til landsbyen som en av foreldrene kommer fra eller til andre slektninger.
Både psykisk og fysisk sykdom knyttes tradisjonelt opp mot forbannelser, trolldom og onde ånder. Her er folket nærmest den ene grøften, der sykdom skyldes på noe på det åndelige plan, mens i Norge er vi nærmere den andre grøften, der vi tenker at alt har en naturlig forklaring og kan behandles med medisin eller psykologi. Må Gud gi oss visdom til å bedømme i dette.
Som kristne tror vi på en åndelig virkelighet, og mange misjonærer har sterke historier om mennesker som helt tydelig var besatt eller under innflytelse av åndelige krefter. Samtidig vet vi at det i mange kulturer, ikke minst her i Vest-Afrika, er svært mangelfull kunnskap om og forståelse av mental helse og psykiske utfordringer, og mange lider unødvendig fordi vanlige, legitime psykiske plager blir misforstått, og de blir utstøtt og avvist ut fra frykt for onde ånder.
Som troende er det viktig at vi klarer å ha begge tanker i hodet, og at vi er bevisste på at onde åndskrefter er virksomme i verden, samtidig som vi tar menneskers reelle psykiske og emosjonelle behov på alvor.
Derfor er det så godt å se at pastor Koassi nå gjør nettopp det, og at han arbeider for å gi datteren den omsorgen og hjelpen hun trenger, samtidig som han løfter henne frem for Gud i bønn. For Gud har makt over både fysiske, psykiske og åndelige plager.
Helene Kolnes
Koordinator ICDP Elfenbenskysten
