Når presten i prestekjolen roper så svetten renner

Selv om Mekane Yesus-kirken er den største lutherske kirken i verden, vil jeg anta at det også er en av de mest karismatiske lutherske kirkene i verden. Gudstjenestene er ofte lange, med gledelig tilbedelse der klapping, hopping og dansing er faste elementer. Menigheten responderer ofte samstemt med «amen» og «halleluja» under både bønn og forkynnelse.

Veldig mye av dette er gledelig å se; spesielt hengivenheten i bønn og gleden under lovsangen. Kontrasten til de fleste menigheter, kirker og bedehus i Norge er meget stor, og jeg tror nok vi alle kunne hatt godt av litt mer hengivenhet og gledesuttrykk i egne sammenhenger.

Skjærende lyd og glemte ørepropper

Samtidig må jeg innrømme at det har vært spesielt én ting som har vært utfordrende å forholde seg til, nemlig det jeg vil kalle «bønneskrik». Når høyttalerne ofte er sprengte, og man heller ikke skjønner hva folk ber om, blir man fort litt forfjamset.

En vanlig rutine på vei til gudstjeneste det siste halvåret har derfor blitt at kona mi småfortvilet utbryter: «Å nei, jeg glemte øreproppene mine!» For lyden skjærer gjennom kirkerommet, og jeg tror til og med flere norske pinsevenner hadde løftet litt på både øyenbryn og øreflipper iblant.

Kulturrelativisme i kirken

I løpet av våren i Addis Abeba fullførte jeg min master i interkulturell forståelse, der vi fra første stund blir introdusert for begrepene kulturrelativisme og etnosentrisme. Når vi møter fremmede elementer i andre kulturer, bobler etnosentrismen fort fram i oss, og vi tenker fort at vår måte å gjøre ting på er rett og deres måte er feil. Men det er det slettes ikke alltid.

Derfor er det viktig og nødvendig med en sunn kulturrelativisme i møte med fremmede praksiser, hvor vi prøver å forstå hvorfor de gjør som de gjør ut ifra deres egne forutsetninger. Samtidig betyr ikke det at en skal godkjenne alle praksiser, og ikke minst lærer, i kirken.

Jeg har selv prøvd å ha en spørrende holdning til hvorfor det er slik. En annen misjonær nevnte at bønnen er der mange etiopiere endelig får utløp for alle sine følelser, som man ellers ofte holder tilbake. Det syntes jeg var et flott perspektiv som gir mening. Her har vi nok selv mye å lære, som ofte sier «skal vi avslutte med en kort liten bønn» (fordi vi kan vel ikke glemme bønnen?), som til gjengjeld ofte kan være både rolig og tilsynelatende lite inderlig.

Ikke fylt av Den hellige ånd?

Men da jeg spurte en av de eldste i Mekane Yesus i Ginnir, etter et meget karismatisk konferansemøte med både helbredelser, tungetale og åndeutdrivelser, fikk jeg svaret jeg hadde fryktet: «Mange tror ikke man er fylt av Den hellige ånd om man ikke roper og skriker». Og man har vel lyst å være en kirke med åndsfylte ledere og forkynnere, har man ikke?

Så hva skjer når jeg etter hvert skal opp på talerstolen? Ja, jeg kan snakke høyt og tydelig, men vil menigheten tenke at jeg ikke har Den hellige ånd om jeg ikke tørker svetten av pannen etter en halvtimes «skrikebønn»? Selv tror jeg at Den hellige ånd lever i meg og taler gjennom Guds ord, selv om det forkynnes i et litt mer moderat lydnivå. Det håper jeg å tydeliggjøre gjennom min videre tjeneste her i Etiopia.

Men hvem vet? Kanskje jeg blir «overbevist» og en gang står skrikende på en talerstol i Norge?

"Rop høyere! Han er jo gud"

Jeg har ikke prøvd å si at roping i seg selv er feil. Det er flere steder i Bibelen folk roper ut til Gud, og vi synger jo sanger som «Shout to the Lord». Men i mine refleksjoner ble jeg påminnet det som skjedde på Karmel-fjellet, der Baal-profetene ropte, hinket og hoppet omkring dagen lang for å få svar fra sin gud, og Elia hånte dem og sa:

«Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne». Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd: det var ingen som svarte og ingen som enset dem.» (1 Kong 18,27-29.)

Nå var disse bønnene tross alt til en avgud som ikke hadde svart uansett, men jeg tror heller ikke den sanne Gud krever høye rop og skrik. Han kan høre og svare bønner uansett lydnivå og intensitet.