Kristen og mahou

Youssof* kommer fra Ouaninou, og familien er jordeiere der. Han er gift og har to barn. Han er også engasjert som tekniker i kirken og jobber som bibeloversetter. Det tror han er et viktig prosjekt å satse på.

– På skolen lærer vi fransk helt fra start. Men vi tenker fortsatt på mahou. Når vi hører evangeliet på lokalspåråket vårt, går det inn på en annen måte. Det er viktig å få høre Guds ord på lokalspråket!

Daouda* er jordbruker fra Koungbekoro, en landsby noen kilometer fra Ouaninou. Han er frivillig engasjert i evangeliseringsarbeid og vakt på misjonstomten i Ouaninou. Han er også gift og har to barn. De har vært venner siden 2007, da Youssof reiste til Koungbekoro (landsbyen til Daouda) for å utføre en jobb.

Frihet

– Når og hvordan ble du kristen, Youssof?

– Da jeg var liten bodde misjonærene hos oss. De leide hus hos faren min. På den måten ble jeg kjent med misjonærene og kirken fra jeg var liten av. Senere i livet fikk pastor Pierre og misjonærene stor betydning. Særlig bibelkursene de arrangerte ble avgjørende for meg.

– Daouda, du ble nettopp døpt, vil du si litt om hvorfor du tok den avgjørelsen?

– Menigheten i Ouaninou har kommet ut til landsbyen vår hver uke for å ha undervisning. Det var det som førte meg til troen på Jesus.

Det er godt å være fri fra den tilbedelsen vi var en del av tidligere. Den er slitsom. Det er mye frykt og søken etter makt. Alt du tjener, bruker du på ofringer, men det gir ingen ting. Jeg så også at de kristne ikke driver med denne praksisen, men likevel lever de fint.

Jeg forsto også at med måten jeg levde, så holdt jeg på å samle meg mye bagasje, altså synder.

Et annerledes liv

– Hva har det betydd for deg, Daouda, på din vei mot troen, at Youssof var kristen?

– Vi var sammen ofte, og da Youssof kom på besøk, delte han med oss det han hadde av mat og andre ting. En dag vi var på åkeren, og det var bønnetid, så jeg at Youssof ble sittende og ikke gikk med de andre. «Ber du ikke?», spurte jeg Youssof. «Jo», svarte han, «men jeg ber annerledes». Så fortalte han om den kristne bønnen, som var hans måte å be på.

Å være mahou og kristen er ikke nødvendigvis lett.

– En kan bli utstøtt. Ofte blir man ikke invitert til sosiale tilstelninger.

Å være kristen endrer mange små ting. For eksempel liker begge to å gå på jakt:

– Tidligere hadde vi fetisjer (avguder) i sekken, og når vi drepte et dyr, ofret vi blodet til den, og sa at dyret vi hadde drept var til den. Sist gang jeg drepte et vortesvin, nå som en kristen, grillet jeg og spiste det med en gang.

Daouda ler. Nå er han selv med i evangeliseringsarbeidet, og kjører motorsykkel rundt i landsbyene med en medieavspiller.

– Det har vært mye forandring dette året. Det er mange som vil høre og som stiller spørsmål. Nå har jeg hørt så mye undervisning at jeg ofte kan svare selv. Andre ganger finner vi svaret i programmene vi lytter til. Medieavspillerne er en stor hjelp til å drive evangelisering, og god undervisning hjelper meg også i mitt forhold til familien.

Samtaler mye med folk om troen

Noen av dem han møter er tydelig kritiske.

– Sist gang var det en som kritiserte meg for at jeg var blitt kafri, og kristen. Kafri er et skjellsord for mennesker som ikke ber i den muslimske kulturen. Så jeg spurte ham om han ikke hadde hørt om kirke? Jo, det hadde han. Og hvem tror du går i kirken, er det dyr, tror du? Nei, det trodde han ikke. Altså er det folk, da? Ja, visst var det mennesker. Og vi kristne ber i kirken, sa jeg. Har du forresten sett Ronaldo, fotballspilleren, sa jeg, hvilket tegn er det han gjør på banen? Jo, han måtte medgi at det visst var et kristent tegn. Så jeg spurte om han mente at Ronaldo var dårlig, og om han ikke egentlig ville være som ham. Han måtte tenke seg om etter det, sier Daouda.

– Storesøsteren til faren min likte heller ikke at jeg hadde blitt kristen. Da sønnen hennes kom til landsbyen for å hjelpe meg å bygge hus, hadde han fått i oppdrag å finne ut hvorfor jeg hadde valgt det. Jeg sa til ham at det ikke er lett å forklare. Man må høre mye for å forstå, så jeg foreslo at han også burde lytte til undervisningen som jeg har hørt på. Vi begynte å høre på programmene rett etter at han kom. Dette førte til at han ikke gikk i moskéen da han var hos meg. Hele tiden hørte han på avspilleren – da han jobbet og da han skulle sove. Hele tiden ville han høre mer. Og så en natt dro han uten at jeg visste det, og tok meg seg høyttaleren min.

Det var ikke noe å si på det, for de to er i slekt på en sånn måte at fetteren kunne ta hva han ville uten at det regnes som stjeling. Men Daouda gruet seg likevel til å fortelle at den store, dyre avspilleren var borte. Forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det:

– Nå er moren hans, som var så kritisk til at jeg skulle bli kristen, opptatt med å høre på de kristne programmene hun også, smiler Daouda.

(* Ikke deres egentlige navn.)