Ikke bare kirker i Sør-Omo

Jeg sitter under det samme akasietreet som da vi satte opp teltleir her for 36 år siden. Det var da Misjonssambandet startet arbeid i Sør-Omo. Treet har greiner som strekker seg langt utover og gir skygge, og ennå har ingen kuttet det ned.

Når jeg går nærmere inn på noen av greinene som strekker seg langt ned, ser jeg at planter fulle av torner prøver å få feste og henge seg fast. Det er tungt for greina, men den har ennå ikke bøyd seg.

Mye glede

I kirka er det takkegudstjeneste i dag. Folk strømmer til fra alle kanter, jeg tror vi må være 3-400 til sammen. Det er flest unge kvinner som kommer sammen med barna sine, og noen menn. De kommer fra landsbyene rundt Gisma for å være med i dag, og det er mye sang. I dansen er det mye glede å spore.

Etter at den verste varmen har lagt seg, reiser jeg ned til tre landsbyer. Der treffer jeg evangelisten og noen av de unge kristne. De har nettopp bygd seg ei ny kirke. Den er enkel, men har plass til alle som ønsker. De forteller også om to prekenplasser oppe i fjellet.

Ikke mange hundre meter unna ser jeg en ny moské. Mat er delt ut og kyr er slakta for å trekke til seg folk.

Motgang og motstand

I Cherqaqa, der de også har bygd seg kirke, tør de bare samles på dagtid. De viser fram kirka og forteller om arbeidet de driver. Men for ett år siden opplevde de at en av de unge kristne guttene som arbeidet frivillig på kirkebygget, ble skutt mens han lå og sov utenfor kirka. Det var menn fra nabofolket som ville ta hevn.

Nabolandsbyen Morqoqa har vi besøkt gjennom mange år, de unge kristne har vært der utallige ganger. Men der ønsker befolkningen å holde fast på sin gamle tro. Noen få unge gutter ble kristne, men motet svikta da det ble bygd en moske i landsbyen. Mat og klær deles ut, og en imam er på plass.

I en landsby litt lenger nord prøver muslimene også å etablere seg. Barna fra området blir tatt med for å få opplæring andre plasser i landet.

De trenger fortsatt støtte

Jeg sitter og undrer meg – hvorfor trakk vi i Misjonssambandet ut misjonærene fra Sør-Omo? Det er først nå vi har noen fra stedets egne folk som evangelister. Mange av dem har lite skolegang. Flere og flere kommer til tro, men vet de hvem de tror på? Opplæring og støtte er sårt trengt her.

Det arbeides heldigvis med å få en enhet på plass, hvem vil gå? Vi må ikke glemme vårt oppdrag.