En busstur litt utenom det vanlige

Som "ettåring" i Indonesia har mine hovedarbeidsoppgaver vært å følge opp de norske misjonærbarna.

Dette innebærer blant annet å hente de to minste guttene på skolen, hjelpe de eldste barna med globalskolen, barnehage, fredagsklubb og barnevakt av og til.

Det har vært en sann glede og ære å bli kjent med disse barna og deres familier.

Et forbilde for misjonærbarna

Hovedgrunnen til at jeg søkte som ettåring var ikke eventyrlyst, rastløshet eller ønsket om å bo et år i en annen kultur. Grunnen til at jeg søkte var ønsket om å være en trygghetsperson og et godt forbilde for misjonærbarna.

Jeg ønsket å lede disse barna tettere til Jesus og passe på at de blir sett og hørt på alle de ulike måtene de trenger.

Jeg skal ikke lyge. Det er ikke hver dag jeg føler meg som verdens kuleste, mest tålmodige eller mest vellykka i denne jobben. Men! Da er det godt at andre dager er motsatt. Som for eksempel en dag i skolebussen på vei hjem fra skolen med de to små, tullete 5-åringene våre.

Vanligvis går disse bussturene til å snakke om skoledagen, tulle med liksombestevennene sine, snakke om «paw patrol» og superkrefter eller bæsj, tiss og promp. Du vet, alle de vanlige temaene som foregår i hodet på en 5-åring.

Men noen dager, som denne dagen, er temaene annerledes.

Levende reklame

Det begynte med en samtale om reklame. Den ene 5-åringen i bilen hadde havnet på en reklameplakat for skolen og var veldig stolt og fornøyd over det. Videre dreide samtalen over på hva det vil si at mamma og pappa er misjonærer, og hva det vil si å være et misjonærbarn. 

«Å være et misjonærbarn er vel at man skal fortelle andre barn om Jesus og sånt, er det ikke?» Kommer det fra den ene 5-åringen. Veldig bra og fornuftig svar til å være 5 år, spør du meg.

Så snakket vi igjen om reklame, men ikke den reklameplakaten 5-åringen selv hadde vært på. Vi snakket om hva det vil si å være «levende reklame». Det å være «levende reklame» for Jesus.

Fordi Jesus bor i hjertet vårt, er vi levende reklamer gjennom ord og handling på skolen og for småsøsknene våre, der vi kan være med og vise hvem Jesus er.

På dager som denne føler man at man gjør noe riktig som ettåring, for samtalen er ikke tvunget fram av meg som «voksen», eller «stort barn», som jeg prøver å lære barna at jeg er. Nei, samtalen blir til av spørsmålene som 5-åringene har, og meg som prøver å svare på best mulig måte - eller kanskje av Gud som svarer gjennom meg.