Høre og høre, men ikke forstå

De siste årene har jeg vært så heldig at jeg har fått oppleve å bo i Japan. Da Eivind, min ektefelle, fikk utfordringen om å være stedlig representant for Misjonssambandet, tenkte vi at dette var en unik mulighet til sammen å oppleve landet der han hadde mye av sin barne- og ungdomstid.

Men allerede første vinteren måtte jeg dra hjem igjen på grunn av koronapandemien. Jeg hadde da bare turistvisum, og etter norske myndigheters anbefaling dro jeg hjem igjen.

Dette skjedde rett før påske, da ungdommene våre egentlig skulle ha kommet på besøk for en skikkelig familieferie. Kanskje til neste år tenkte vi, og Eivind ble et år til. Men det skulle ta halvannet år før jeg fikk visum til å komme tilbake.

Ironisk nok er det først nå i juni, når vi gjør oss klar til å avslutte oppholdet i Japan, at landet sakte begynner å åpne opp for turister.

Det har vært lange perioder der Eivind og jeg har vært på hvert vårt kontinent, og det har ikke bare vært lett. Heldigvis har vi fått tid sammen som familie både på sommeren og til jul/nyttår, og det har selvsagt vært gode avbrekk fra adskillelsen. Men sommeren 2021 fikk jeg altså, langt om lenge, visum, så etter det har vi kunne være sammen i Kobe! 

For meg som ikke snakker japansk er det svært begrenset hva jeg kan bidra med, i tillegg til at helsa mi setter en del begrensninger. Det er et fåtall som snakker engelsk, og det er begrenset hva en kan si med "tegnspråk". Google translate har vært til god hjelp når jeg har vært i butikker og spurt etter varer. Utrolig hva som går, når man bare gir det et forsøk!

Kjenner igjen rytmen

Jeg har vært på noen gudstjenester, selv om jeg ikke har forstått noe av det som blir sagt. Jeg kjenner igjen rytmen i Fadervår og noen sanger, men ellers har det vært en god anledning for meg til å lese i min norske Bibel. Noen søndager har det vært engelsk gudstjeneste i kirka i Aotani, og der har jeg vært med. En gang fikk jeg være med å dele mitt vitnesbyrd. Det er også et godt sted for ungdommen å få erfaring i å lede, dele sitt vitnesbyrd og trene seg på engelsk.

Noen fredags formiddager har det vært engelsk kafé, og der har jeg vært med noen ganger. Siden det heter kafé, har jeg tatt med meg bakverk der, og det har blitt satt pris på. Det er kjekt å kunne hjelpe til med ting som ikke krever japansk!

Jeg har også tilbrakt litt tid i det norske biblioteket, mest med å friske opp og ordne i norske barnebøker for å gjøre det litt mer fristende for barna å komme der. Og kanskje foreldrene også kommer mer innom og låner bøker når barna vil dit? 

Innblikk i misjonsarbeidet

Det har vært interessant å være her og få litt innblikk i arbeidet, med et blikk fra utsiden. Noen av misjonærene har mange konkrete oppgaver, men det går mye i vennskapsevangelisering, å bli kjent med folk og dele livet og hvorfor de har valgt å bo og arbeide her. Det er ikke lett når folk her stort sett er veldig opptatt, og det er mange tradisjoner som tilsier at det er vanskelig å bli en kristen. 

Arbeidet skjer i spenningsfeltet mellom viktigheten av å ta vare på de som allerede bekjenner troen, og nøden for å nå nye med evangeliet. Særlig i barne- og ungdomsarbeidet er det krevende å skape relasjoner som setter oss i stand til å dele evangeliet, men det er der det er størst muligheter for fremtiden. Noen menigheter har fått til et større arbeid blant barn og unge, andre har ikke så mange barn tilknyttet til menigheten. 

Ett barn møtte opp

Vi har hatt base i Kobe, og har ikke fått opplevd hele spennet i arbeidet i kirken. Rundt påske fikk vi oss en liten rundreise. Ett sted fikk vi se et veldig bra arbeid blant mange barn og unge, det var veldig godt å oppleve! Vi var også innom et annet sted, der de har strevd mer med å komme i gang igjen med samlinger etter koronapandemien. I denne menigheten har de pleid å samle 8-10 barn til engelsk klubb, men når de nå etter lang tids avbrudd ville prøve å komme i gang igjen, var det bare ett barn som møtte opp, i tillegg til misjonærfamiliens to gutter.

Det er et stort bønneemne at misjonærene ikke må miste motet, men fortsetter i de viktige oppgavene de har med å nå ut, selv når det har vært nedstengning og vanskelig å samle de igjen når det nå er i ferd med å åpne opp igjen her også.

Lengselen gjør inntrykk

Det er spennende å oppleve en annen kultur, religion, arkitektur og bebyggelse. Det er et veldig annerledes liv enn det vi opplevde i Øst-Afrika, de årene vi var der. Vi har sett mange templer der det blir ofret, tilbedt, tent lys og skrevet bønnelapper med ønske om rikdom og suksess.

Å faktisk se mange mennesker som søker håp for fremtiden uten å ha tryggheten i at de blir hørt og elsket av Gud, har gjort inntrykk.

Tone Jåtun