- Alt koker ned til relasjoner

Hiruzen leirsted i mars kan være enten «full vinter» eller langt framskreden vår. I år var det i grunnen ingen av delene, for snøen lå fortsatt i hauger under takrennene og på parkeringsplassen da vi kom, og snøklokkene ventet helt til siste dag med å åpne seg for sola. Uansett årstid og værforhold er Hiruzen et ettertraktet mål for misjonærfellesskapet. I år var vi bortimot 60 personer alt i alt, inkludert innleide talerkrefter, barnepassere og kolleger fra den finske organisasjonen FLM (må ikke forveksles med FLOM, som vi har organisert samarbeid med). Det ble folksomt i spisesalen og rundt bordene i stua om kvelden, men det var veldig godt å være samlet.

Besøk fra VJELK

En av dagene hadde vi besøk fra Vest-Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK), som er vår samarbeidskirke i Japan. To av lederne besøkte oss, og vi fikk en fin samtale om både behovene i kirka og hvordan vi som misjonærer kan bidra til å støtte og styrke arbeidet i tiden framover.

VJELK er bekymret for framtidig rekruttering. Av kirkesamfunnets cirka 35 lønnede menighetsarbeidere, vil halvparten nå pensjonsalder i løpet av de neste fem til ti årene. Nå er de velsignet med en rekke eldre arbeidere på fornybare ettårskontrakter, men det står helt tydelig for dem at noe må gjøres med rekrutteringen. Det er vanskelig å få unge mennesker til å satse på en tjeneste i kirken, og per i dag er det ikke noen som studerer med tanke på langsiktig tjeneste ved VJELKs bibelskole og presteseminar.

Selv om VJELK ikke lenger får like mye hjelp til å fylle prestestillingene fra samarbeidende misjonsorganisasjoner, gir de uttrykk for takknemlighet for at vi bidrar med misjonærer som kan hjelpe dem i utadrettet relasjonsarbeid og barne- og ungdomsarbeid. Prestene som besøkte oss bekreftet ut fra egen erfaring hvor viktig den personlige relasjonen er når man ønsker å nå andre med evangeliet. De har selv erfart at når de reiste fra en menighet for å tjene et annet sted, forsvant gjerne flere av vennefamiliene og kontaktene de hadde opparbeidet seg fra kirkens aktiviteter. De takket oss for at vi fortsatt kommer og deltar i arbeidet, og ønsker å bevare en sterk og god relasjon.

Hvite flekker på kartet

En amerikansk misjonær som jobber med kartlegging av hvor i Japan det fortsatt ikke finnes kirker eller kristent arbeid, deltok med en orientering om situasjonen i de delene av Japan hvor vi har vår tjeneste. Alle de største byene og mest folksomme områdene av Japan har nå kristen aktivitet, men det var tankevekkende å se at vi skal ikke langt bort fra der hvor vi har vårt arbeid før man støter på kommuner hvor det ikke finnes noe arbeid. Nå er det neppe noe realistisk mål at vi skal kunne utvide arbeidet vårt til å dekke disse områdene, men det er viktig at vi er klar over situasjonen og oppmuntrer den japanske kirken til å tenke over hvordan de kan nå lenger ut.

Aobaen 70 år

I årsrapporten for Aobaen barnehage i Kobe kunne Ingebjørg Hildre fortelle om en barnehage som ikke vil dø. Misjonssambandet vedtok for to år siden å avvikle sitt eierskap til barnehagen, og alt tydet på at 70-årsmarkeringen samtidig ville bli slutten på et langt og meningsfullt arbeid. Men slik kan det hende det ikke blir!

På grunn av endringer i kommunal støtte og fornøyde foreldre og andre støttespillere, vil det bli gjort et forsøk på å videreføre driften av barnehagen uten Misjonssambandet som eier. Vi vil fortsatt støtte opp om barnehagen, som vi vet har vært med å lede mange mennesker til tro på Jesus. Det ønsker vi skal skje også i framtiden. Men videre drift avhenger av at initiativtakerne til dette framstøtet klarer å få på plass en struktur og plan som skaper forutsigbarhet i årene framover.

Takk for innsatsen, Lea

I fjor takket vi av Kari Opperud, som avsluttet sin tjeneste etter over 40 år i Japan. I år var turen kommet til finske Lea Lukka, som nylig markerte at det var 40 år siden også hun kom til landet. Hun har opp gjennom årene hatt oppgaver knyttet til veldig mange av menighetene, pluss at hun har undervist ved både presteseminaret og bibelskolen. De siste seks årene har hun vært i Midorigaoka. Gjennom alle disse årene har hun fått en kjennskap til arbeidet og folkene i kirken som vi andre neppe vil klare å få.

Vi er fylt av takknemlighet for den trofastheten hun har vist gjennom alle disse årene. Hun vil bli savnet i fellesskapet, og VJELK mister en dedikert og dyktig misjonær.

Så var det ekstra moro at vi like før konferansen kunne ønske Solveig, Øyvind og Iver Barlaup velkommen til Japan! De har ventet på å kunne reise ut siden august i fjor, og endelig åpnet japanske myndigheter for innreise. Tre dager etter at de satte fot på japansk jord, møtte de, noe døgnville, opp på Hiruzen. Det ble nok mange inntrykk på kort tid, men for fellesskapet var det godt å kunne ønske dem velkommen i samlet flokk.

Trøtte, fornøyde barn

Med nærmere 25 barn i alderen 0 til 17, er det ikke til å unngå at det kan bli både høyt aktivitetsnivå og høyt lydnivå til tider. Når kvelden kom var det mange trøtte barn som måtte legges til lading, og ikke alle var like fornøyde med at 4-5 konferansedager var over før de fikk sukk for seg. Man har hatt det godt når man foreslår å «kalle Hiruzen for Kobe og Kobe for Hiruzen, for da kan vi være her lenger!»

 Og snøen forsvant jammen også!