Fadese forhindret av fasade

De første misjonærene fra Norsk Luthersk Misjonssamband etablerte seg i Japan sommeren og høsten 1949. Familien Eikli hadde de første ukene tilhold i ei campingvogn, men heldigvis fikk de etter kort tid tilbud om å bo i et hus i kystbyen Akashi, like vest for Kobe. Flere misjonærer satt i Hongkong og ventet på mulighet til å komme til Japan, så det var travle tider med husjakt den høsten.

Via gode forbindelser blant presbyterianske misjonærer i Kobe, ble de gjort oppmerksomme på et stort og tjenlig hus oppe i fjellsiden, litt nord for sentrum. Huset var eid av noen adventister, og var nå lagt ut for salg. Det tok ikke lang tid å bli enige om overtakelsen, og allerede 8. november var avtalen i boks. Fra da av har Aotani, den blå dalen, vært et kjent begrep for mange misjonsvenner!

Buddhister og dansesal

Huset har en fargerik historie, som visstnok inkluderer både svenske redere, buddhistiske skoleetablerere og, altså, adventistiske misjonærer. Den svenske rederen vet jeg ikke noe om, men buddhistene etablerte en skole like nærheten, og den feiret 100-årsjubileum i fjor. Han som startet skolen brukte huset som sommerbolig, og hit inviterte han gjester til mye selskapelighet. Selv om bygget innvendig er bygget om en god del, kan vi ane hvor storslått det må ha vært på den tiden. I andre etasje var det en dansesal, og i tredje etasje holdt husets folk til.

Jeg skal ikke spekulere i hvor mye dansing det ble da Misjonssambandet overtok bygningen i november 1949, men allerede 17. desember stod en flokk på seks misjonærer fra Hongkong på døren for å ta det i bruk. Tanken på sikt var å etablere en bibelskole i bygget, men i oppstarten ble det brukt til å huse de nyankomne misjonærene, og deler av bygget har vært brukt til det helt fram til i dag. Selv bor jeg i huset på 8. året: fem år i ungdommen og nå tre år i en mer aldrende utgave.

Nå er det, i tillegg til å være bolig for misjonærer, tilholdssted for Kobe Lutheran Theological Seminary (derav navnet KLTS).

Tyfoner og jordskjelv

Huset er gammelt, og det bærer det preg av. Jeg kjenner ikke til årstallet det ble bygget, men vi snakker godt over 120 år. Her har det stått gjennom varme, fuktige somre og værharde høststormer i alle årene etterpå. Hvert år treffer noen tyfoner Kobe-området, og da får husets fundament og konstruksjon testet seg. Og da Kobe og omegn ble rammet av det kraftige jordskjelvet i 1995, fikk det virkelig prøvd seg.

Ikke bare er huset gammelt, men det er sjeldent! Huset står på ei liste over de 100 best bevarte bygningene i Kobe. Selv om det i seg selv ikke gjør det verneverdig, hviler det en forpliktelse på oss som huseiere å ta godt vare på det.

Det er naturlig at et slikt hus krever vedlikehold, og det har vært gjort med jevne mellomrom. Nå var det lenge siden sist det ble malt, så planen de siste årene har vært å gi huset en aldri så liten ansiktsløftning. Andre prioriteringer har gjort at denne jobben har blitt stående ugjort, men i år var det ingen vei tilbake.

Sår i konstruksjonen

Planen var å male bygget. Men da kontraktørene var på befaring, skulle de ikke skrape langt under overflaten før de ble bekymret. Det hadde dannet seg noen stygge sprekker i veggene, og en balkong hang mer eller mindre i løse luften, bare holdt oppe av noen spiker! Da ble det nødvendig å oppjustere prosjektet fra ansiktsløftning til fullskala oppgradering.

I juli ble bygget pakket inn i solide stillaser og plast, og reparasjonene tok til. Det ble jobbet tidlig og sent på huset helt til langt ut i oktober. Da stillaset kunne pakkes vekk, framsto huset nystriglet og flott. Men enda viktigere, konstruksjonen var forsterket og sikret for mange år framover! Nå kan tyfonene komme når de vil. KLTS-bygget står klar til å stå støtt i vinden!

Styrkes med kraft i det indre

Så er dette fortellingen om da det å pynte på fasaden viste seg å være en god ting. Vi skal ikke snakke ned det å ville ta seg godt ut, selv om vi kan være enige om at det er et – bokstavelig talt – overfladisk fokus på slikt i vår tid. Men om vi ikke samtidig har fokus på å ta vare på vårt indre, blir fasadepyntingen en snare, for den hindrer oss i å gå i dybden og ta vare på det som er enda viktigere!

Paulus minner efeserne om dette i det 16.verset i det tredje kapitlet i brevet han skrev til dem: Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske. Hvis vi ikke pleier vårt indre menneske, vil fasaden vi er så opptatt av ikke makte å stå imot stormene som kommer i vår vei. Da vil selv nypåsmurt maling flasse av, og virkeligheten bli avslørt!