Én er død for alle

I palmehelga fikk jeg meg en tur opp i fjellskråningen bak Aotani, hvor NLM Japan har sin hovedbase. Vel framme på toppen ble jeg stående og se utover Osaka-bukten. Fra der jeg stod ser ned på bostedet til mellom syv og åtte millioner mennesker. Tar vi med noe av innlandet også, snakker vi om rundt 19 millioner mennesker i «nærområdene» til Kobe.

Jeg lar meg fascinere, men jeg kjenner også på en viss avmakt. For det er virkelig mange mennesker her. Og som misjonær spør jeg meg selv: hvordan får man kontakt med så mange mennesker?

Mange veier til sannhet

Veldig generalisert sies det at japanerne ikke er spesielt religiøse, men veldig åndelige mennesker. Vel, det er sikkert en påstand som kan diskuteres, men jeg tror det er noe i det. Det spirituelle er viktig for dem. Det har gitt seg mange utslag i kulturen, og ikke minst er den estetiske bevisstheten høy hos mange. Men dogmatikk – troslære – er for mange ikke nevneverdig viktig. Om noe er shintoistisk eller buddhistisk betyr ikke så mye, så lenge det gir mening i den konteksten jeg måtte befinne meg i. Det er fire ruter man kan benytte for å klatre til toppen av Fuji-fjellet. I overført betydning: det er mange veier til åndelig sannhet. Og det gjør ikke akkurat jobben vår enklere; faktisk er ett av ankepunktene mot kristen tro i Japan at troen henger for godt sammen. Trossetningene er for bastante, og det blir for lite rom for individuelle tilpasninger.

First things first

Denne fastetiden har jeg ved flere anledninger måttet minne meg selv på at jeg starter i feil ende av regnestykket! «Én er død for alle, og derved har de alle dødd.» (2.Kor 14b). Fokuset vårt må først være på den ene, deretter de mange. For vi må kjenne Ham for å ha noe å gi til dem.

Påsken er vår årlige påminnelse om at alt i bunn og grunn dreier seg om én person – Jesus fra Nasaret. Paulus skriver videre at «han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.» Korset på langfredag forsonet oss med Gud, og oppstandelseskraften påskemorgen frelste oss til evig liv. (Rom 5,10) Ja, apostelen Johannes sier i sitt første brev at «han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1.Joh 2,2)

Den ene har gått veien for dem alle. Soningen for våre synder skjer ikke fortløpende, etter hvert som vi fatter interesse og nærmer oss en kristen bekjennelse. Nei, soningen for våre synder er en historisk hendelse, en bekmørk fredag og en grytidlig søndagsmorgen for snart 2 000 år siden.

Eksponentiell vekst

Så står jeg her da, og ser utover Osaka-bukten, med de mange millioner som trenger å høre evangeliet om at syndenes deres er ferdig sonet. Og lurer på hvordan i all verden vi skal nå dem. Og da blir det klart for meg at det nytter ikke å stå på platået over byen og se ned på den. Nei, vi må ned fra fjellet og bevege oss rundt i nabolagene, der folket bor. Det er der relasjoner bygges og vennskap etableres. Det er her liv leves. Det er her folk trenger Jesus!

Japanerne er mange, men jeg kan ikke ha som mål å nå alle. Men jeg kan forhåpentligvis hjelpe til med nå noen, selv om jeg bokstavelig talt snakker swahili med folkene her. Om de vi når inn til på sin side kunne blitt satt i stand til å nå noen andre igjen, som etter hvert får samme utrustning, til å bære vitnesbyrdet videre… Ser du hvor jeg vil hen? Da ville begrepet «eksponentiell vekst» for en gang skyld bli en god ting!