Fra Addis til Ginnir

Etter seks måneder språkskole var det endelig tid for flytting. For nesten to år siden ble det bestemt av familien Bakke Vivelid skulle til Ginnir. Utsettelser grunnet fødsel gjorde at veien hit har blitt litt ekstra lang. Nå skulle vi endelig flytte til Ginnir.

Flytting er flytting

En flytteprosess er ganske lik i Norge og i Etiopia. Man stapper inn det man makter i bilen, mens man kjenner på skam eller skuffelse over hvor mye ting man tror man trenger for å leve. Trøsten er at man nok får bruk for halvparten.

Det er heller ikke godt å vite sikkert hva man får skaffet i Ginnir. Så man burde nok ruste kraftig opp. Vi valgte å dra i blind tillit. Det vil si, plassen i bilen tvang oss til å prioritere egne eiendeler.

Fra bilkø til esler og storfe

Deretter begynner den lange veien. Det er rundt 600km fra Addis til Ginnir. Trafikkreglene er forholdsvis enkle: du har vikeplikt for alle kjøretøy som er større enn deg selv.

Etter man har stanget seg ut av Addis, venter rundt tre timer kjøring på tilnærmet folketom motorvei. Når motorveien tar slutt, er det sammenhengende bebyggelse nesten hele veien. Det betyr at esler, hestekjerrer og små- og storfe tar mye større plass i veibanen enn motoriserte kjøretøy.

Myndighetene har også flittig bygd enorme strekninger med bratte fartshumper, som kontinuerlig minner deg på enhver luftboble i flyttelasset.

Vi slapp å ta med en ettåring på denne lange veien. Maria og Serine fløy til Goba, som er Ginnirs nærmeste flyplass. Derfra er det kun 3-5 timer kjøring til Ginnir, avhengig av kjøreforholdene. I tørketiden er det heldigvis ikke så mye å bekymre seg over, så vi klarte det på 3,5 time.

Yrende folkeliv

Da vi ankom Ginnir ble vi veldig overrasket. Vi hadde besøkt Ginnir i oktober. Da var det regntid. Grått, gjørmete og et dovent bybilde. Nå var det noe helt annet som møtte oss.

Brennende sol, ekstremt støvete og tjukt i folk og dyr som fylte gatene. Det føltes som en helt annen by.

Tomt med lang historie

I Ginnir har Misjonssambandet en tomt, og vi blir nå de siste i en lang rekke utsendinger som har bodd der før oss. Tomta er påfallende romslig. Kvadratmeter vet jeg ikke, men om du står midt på, vil jeg si du har rundt fire steinkast i alle retninger.

Per i dag står det tre hus, tre uthus, tre utedoer, et par vaktbuer og en 50 000 liters sisterne her.

Før ankomst hadde vi bestilt maling av husene vi skal bo i. Resultatet hadde vært verdig kjøleskapsdøra hos enhver barnefamilie. Heldigvis har vi masse bilder av venner og familie som kan fylle veggene.

Uvant møtestemning

Vi har også fått besøke den lokale kirken vi skal være tilknyttet. Det er stor avstand fra denne kirken til uttrykksformen vi er vant med hjemmefra. Lovsanger som bikker halvtimen og bønn med full hals er noen stikkord.

Videre har en mer bemidlet kvinne i menigheten donerte en gave i form av LED-lys utsmykning. Det betyr at store deler av lokalet blinker i rødt, grønt eller blått (uten noen form for synkronisering eller rytme, vel å merke). Dette gir en heller unik stemning, sett med norske øyne.

Takknemlighet i støvet

Når jeg nå sitter på verandaen, dekket i rødt støv i noen-og-tretti grader, kjenner jeg på dyp takknemlighet. For at vår familie får lov til å tjene her, og for at vi har et så stort apparat i ryggen som har oppriktig omsorg for det vi står i.

Så er jeg pinlig klar over at mye av denne følelsen skyldes en overdøvende naivitet. Men jeg velger å nyte den så lenge det varer. Motgangen kommer tidsnok. Men Ginnir har allerede lært oss at det er strømbrudd som gir de vakreste stjernehimlene.