Kirken i Japan har klart å nå mange kvinner. Men det er trist å se hvor få japanske menn som har fått kunne bli en del av frelsen vi har i Kristus. Hvorfor har det blitt slik?
Det er mange ting som skiller japanske kirker fra norske kirker. Her er det for eksempel normalt å ta av seg skoene for så å ta på seg et par av kirkens tøfler når en kommer inn. Kollekten blir som regel gitt i kontanter i en konvolutt, mens i Norge virket det som om det kun var Vipps som telte da vi var på besøk i sommer.
Men det er også mange ting som er like, og en av disse er andelen menn i forhold til kvinner. Det er kanskje til og med færre menn her. Selvfølgelig er det fantastisk at kirken i Japan har klart å nå så mange kvinner som den har gjort. Men det er også trist å se hvor få japanske menn som har fått kunne bli en del av frelsen vi har i Kristus.
Hvorfor har det blitt slik?
Da jeg studerte Interkulturelle studier ved Columbia International University, fikk jeg mange muligheter til å fordype meg i japansk kultur, utfordringer og historie. Etter å ha kommet ut som misjonær i 2018, har jeg fortsatt å lese bøker og artikler for å prøve å forstå dette landet bedre.
Gjennom studiene mine har jeg kommet frem til et par teorier på blant annet hvorfor det er så vanskelig å nå menn med evangeliet her.
Menneskegrupper i alle land består av individer, og det vil derfor være like mange grunner for trender som det er individer. Men en kan fortsatt se trender og utfordringer for hvorfor ting har blitt slik de har blitt.
En av grunnene til at det er så få menn i japanske kirker, har nok å gjøre med hvor lite fritid og muligheter til å gjøre ting utenfor jobbsammenheng den gjennomsnittlige mann her har. Men slik har det ikke alltid vært.
Før andre verdenskrig, og spesielt før Japan åpnet opp for resten av verden på slutten av 1800-tallet, var samfunnet veldig annerledes enn nå. I boken Suye Mura av John F. Embree (som ble brukt av det amerikanske militæret for å forstå japansk kultur under andre verdenskrig) kan en lese om en helt annen kultur og et helt annet samfunn enn i dag.
I boken får vi beskrevet hverdagslivet i en mindre landsby i Kumamoto fylke mellom 1935 og 1936. Dette var et dypt religiøst samfunn der mange levde av jordbruk og i daglig fellesskap med lokalsamfunnet.
Både menn og kvinner måtte jobbe hardt, men det var også mye tid til overs til både fellesskap og religion i tider av året da det ikke var like travelt med jordbruket.
Etter krigen bestemte Japan seg for å bli en industrinasjon for å bygge landet opp så fort som mulig. En av konsekvensene av dette var at mange, spesielt menn, fikk mye mindre tid til overs. En fabrikk eller kontorjobb er jo ikke like sesongbasert som tradisjonelt jordbruk.
Staten hadde også mange kampanjer for å endre kulturen til å bli mer effektiv og for å kunne bygge opp økonomien. En av disse kampanjene var en TV-reklame som lærer kvinner at definisjonen på en god ektemann er: «Frisk og ikke tilstedeværende». Altså med andre ord; opptatt med jobb og ikke hjemme.
Det har vært og er fortsatt normalt at menn ikke kommer hjem fra jobben før sent på kvelden og blir presset til å jobbe 10-12+ timer lange dager. Disse timene er ikke alltid like travle, og det er nokså normalt å ha lengre lunsjpauser. Men verdien av å være lenge på jobb har ofte vært vel så viktig som å jobbe effektivt.
På grunn av dette er det lite tid til overs for fritid, venner (utenfor jobbsammenheng) og eventuelt kristent fellesskap.
Japanske kvinner derimot, har tradisjonelt vært husmødre og har derfor hatt mer mulighet til komme på kristne arrangementer eller å ha en hobby som ofte kan være en god inngang til å bygge vennskap med for eksempel misjonærer. Men dette er også i endring ettersom befolkningen aldres, færre gifter seg og får barn, og flere kvinner tar del i arbeidslivet.
Menn har rett og slett ikke tid til å komme på det meste av det som skjer i kirken, og for mange er søndagen den eneste dagen i uken de har tid til å slappe litt av før neste arbeidsuke starter.
Dette er nok bare noen av grunnene til at det har vært såpass vanskelig å nå menn i Japan. Men kun på grunn av at det er vanskelig, betyr ikke at det vi skal gi opp å nå denne gruppen. Kirken trenger både kvinner og menn, unge og gamle, fattige og rike for å være slik Gud ønsker den å være.
Personlig lurer jeg på om mangelen på menn i den japanske kirken er en av grunnene til at det fortsatt ikke er mer enn 1 prosent i kristne i landet? Hvordan kan vi da nå også denne gruppen for Kristus?
Jeg har dessverre ikke svaret på dette, men jeg vil skrive og dele flere blogginnlegg om dette her etter hvert. I neste innlegg vil jeg dele noen tanker om hvordan vi kan prøve å nå dem og fortelle litt om av arbeidet rettet mot menn jeg har fått bli med å starte her i Yonago.