Hvordan nå menn i Japan

For en stund siden skrev jeg et blogginnlegg om hvorfor det er vanskelig, men fortsatt viktig å nå menn med evangeliet her i Japan.

Les innlegget her.

Der lovet jeg at jeg i neste innlegg skulle skrive litt mer om hvordan vi kanskje kan nå flere menn i Japan og noen av tingene jeg har fått bli med på som misjonær i Yonago.

På et nedslitt gutteinternat

Men før vi starter, vil jeg fortelle litt om noe av det som har vært med på å inspirere meg til å drive med arbeid spesifikt rettet mot menn. Da jeg som 16-åring startet på videregående, var jeg så heldig å få kunne begynne på Lundeneset vgs. Men ikke nok med det, jeg var heldig nok til å få være det siste kullet med gutter som fikk bo på det legendariske 300-internatet.

Dette var et nokså primitivt og slitt internat med fellestoalett og fellesdusj, som året etter vi hadde bodd der, ble regnet som ikke lenger godkjent som internat og dermed gjort om til kontorer. Etter dette ble det bedre standard på rommene til førsteårsguttene, men jeg er utrolig takknemlig for det fantastiske fellesskapet som kun hadde vært mulig på et såpass primitivt internat.

Gutter som ber

Etter å ha bodd rundt en måned på Lundeneset var jeg på et kveldsmøte der taleren listet opp eksempler på ting Gud kan kalle oss til. Jeg husker ikke sikkert, men jeg tror han pekte på meg og sa at Gud kunne for eksempel kalle meg til å starte en bønnegruppe på internatet mitt. Jeg tenkte at det kommer jeg nok aldri til å gjøre.

Men et par uker senere spurte jeg og romkameraten min en annen venn om vi skulle be i lag før vi la oss. Noen av de andre guttene på internatet overhørte oss og ville også bli med og begynte å invitere andre.

Plutselig var nesten alle guttene på 300 samlet på dobbeltrommet vårt for å be sammen. Etter dette fortsatte flere av oss å samles nesten hver kveld resten av skoleåret.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kunne være med i dette bønnefellesskapet det første året mitt på videregående, og jeg tror dette har hatt en stor positiv påvirkning på både mitt sosiale og åndelige liv. Det var også inspirerende å se at en gruppe med 16 år gamle gutter var villige til å møtes til bønn og fellesskap nesten daglig i et helt skoleår!

Bønnetårnet i skogen

Noen år senere, da jeg studerte ved Columbia International University i South Carolina, fikk jeg igjen være med på å starte en ny bønnegruppe for mennene på skolen. Denne gangen møttes vi søndagskvelder ute i skogen ved et bønnetårn som tilhørte universitetet.

I begynnelsen var vi en nokså stor gruppe, men etter hvert var vi ikke så mange igjen som kom. Men de av oss som fortsatte å komme, kom nokså jevnlig sammen søndagskvelder for å be for skolen, om vekkelse og for utfordringer.

Nå som jeg reflekterer tilbake, er det nesten utrolig å innse at av de rundt 10 mennene som jevnlig ble med i bønnegruppen, er nå to av oss fulltidsmisjonærer i Japan. En tredje av oss er nå også i Japan på et kortere misjonsopphold med tanker om å bli teologiprofessor her. 3 av 10 virker nesten for utrolig til å være tilfeldig!

Bibelgruppe for menn i Yonago

Med disse opplevelsene var det nokså naturlig for meg å ville starte et arbeid rettet mot menn da jeg var ferdig med språkstudiene mine og vi flyttet til Yonago i august 2020 for min første periode som misjonær.

På samme tid som vi flyttet hit, var det også en yngre familie, der mannen er doktor, som flyttet til Yonago og begynte i kirken vi jobber i. Han hadde også et ønske om å starte noe nytt.

Sammen startet vi en bibelgruppe for mennene i kirken. Dette til og med på japansk, ettersom han kunne hjelpe meg med å oversette fra engelsk om det trengtes.

Vi hadde vår første samling i november 2020 med 6 menn. Jeg foreslo at vi kunne møtes en gang i uken. Men da fikk jeg fort beskjed om at det hadde de ikke tid til. I stedet foreslo de at vi møttes en gang i måneden.

Dette virket ganske sjeldent for meg som var vant med å møtes hver kveld på videregående og så en gang i uken på universitetet. Men en gang i måneden var jo mye bedre enn ingenting.

Etter hvert som jeg ble bedre kjent med disse mennene, har jeg innsett hvor travle mange av dem er med både jobb, familie og andre kirkeoppgaver. En gang i måneden gir mer mening nå som jeg har blitt bedre kjent med japansk dagligliv.

Etter at vi startet, har vi holdt det gående ca. en gang i måneden, og vi har kommet oss gjennom en serie med bibelstudier fra Ordspråkene, hele Jakobs brev, deler av 1. Mosebok og nå Lukasevangeliet.

Så hva har jeg lært av å drive en bibelgruppe for japanske menn de siste 4 årene? Jeg har fem punkter jeg vil nevne:

1. Kan ikke treffes så ofte

Som vi så i sist blogginnlegg, har japanske menn lite tid til overs. En har nok derfor ikke de samme mulighetene til å møtes som jeg og vennene mine på 300-internatet. En må kanskje være fornøyd om en kan samles en gang i måneden.

Men dette vil selvfølgelig komme an på ting som jobbsituasjon, familie og andre faktorer. Jeg tror for eksempel en gruppe med universitetsstudenter kan møtes mye mer jevnlig. Men når en møter denne utfordringen, må en minne seg på at noe er bedre enn ingenting.

2. Timing er viktig

Misjonærer er som de fleste andre: Vi foretrekker å jobbe mest mulig på dagtid, slik at vi kan bruke ettermiddager og kvelder med familie. Men siden de fleste menn også jobber dagtid 5-6 dager i uken, har en oftest kun to til tre muligheter når det kommer til når en kan nå japanske menn.

Den første er på morgenen før jobb. Dette kan kanskje fungere for A-mennesker, og jeg har hørt at noen samles da. Men jeg har ingen erfaring med dette selv.

Den neste muligheten som kanskje kan fungere, er i lunsjpausen. Mange har nokså lange lunsjpauser og går ut og spiser. Jeg har heller ingen erfaring med dette og tror dette kanskje kunne fungert bedre i storbyen enn mer ute på bygden der vi bor. Men dette kunne vært en fantastisk mulighet for japanske menn selv å gjøre, spesielt om det er to eller flere kristne på samme arbeidsplass.

Den tredje og kanskje enkleste muligheten som jeg har erfaring med, er å møtes på kveldstid etter jobb. I bibelgruppen vår i Yonago møtes vi som regel fra 19.30  til 21.00 på en ukedag. Tidligere enn dette er de fleste ikke ferdige på jobb ennå, og vi kan heller ikke være mye senere, ettersom de også må ha tid til å komme seg hjem og få litt tid med familie og søvn før neste arbeidsdag. Så kun en og en halv time, som leder oss til neste punkt.

3. Bruk tiden godt

Siden en ikke kan treffes ofte, og som regel ikke har så mye tid når en treffes, er det viktig å utnytte tiden godt. For å gjøre dette bruker vi nesten hele den lille tiden vi har, på bibelstudier og bønn.

Som regel er vi allerede i gang med bibelstudiet kl. 19.35 etter å ha fått sagt hei og laget oss en kopp te eller kaffe. Bibelstudiet varer deretter frem til ca. 20.45, da vi bruker resten av tiden på å dele bønneemner og be for hverandre. Kl. 21.00 er de fleste på farten med å komme seg hjem til familien. Men når vi bruker nesten hele tiden på bibelstudier og bønn, hvor blir det plass til fellesskap, kan en kanskje spørre seg. Dette leder oss til neste punkt.

4. De er mer enn villige til å snakke

Løsningen på hvordan vi kan både utnytte tiden mest mulig og på samme tid ha muligheten til et godt fellesskap, ligger i hvordan vi studerer Bibelen og legger opp bønnestunden. Måten bibelstudiet er lagt opp, er at vi først leser en tekst fra Bibelen, som vi etterpå diskuterer med hjelp av noen relevante spørsmål jeg har forberedt. På denne måten kan alle bidra, og vi kan få behovet for fellesskap dekket gjennom bibelstudiet.

Ofte i vår sekulære kultur har vi lett for å separere mellom vennskapelig fellesskap og åndelig fellesskap. Men for oss kristne trenger det ikke være slik. For Guds ord er så rikt, mangfoldig og relevant for våre liv at det åpner mer enn nok muligheter til å snakke om ting der Bibelen relaterer til dagliglivene våre.

Gjennom bibelgruppen vår har jeg fått mer mulighet til å skape vennskapelig fellesskap og på samme tid åndelig fellesskap med japanske menn. Vi har også et par mer fellesskapsorienterte samlinger et par ganger i året. Det første bildet i dette innlegget er fra en julemiddag jeg laget for dem i romjulen.

5. Ikke gi opp

Det siste punktet i denne artikkelen er å ha tålmodighet. I alle de tre gruppene for menn jeg har fått være med på å lede, har det vært både oppturer og nedturer når det kommer til oppmøte. Som regel har gruppene startet med veldig bra oppmøte de første gangene. Men etter en liten stund synker oppmøtet som regel ganske kraftig.

På dette tidspunktet kan denne kontrasten virke veldig demotiverende. Men er det en ting jeg har lært, så er det at om bare en eller to personer møter opp, så er det verdt å fortsette. Når jeg har fortsatt på tross av lavt oppmøte, har det som regel stabilisert seg over tid til en god gruppe som fortsetter å komme jevnlig.

For japanske menn er det, som det sikkert er for både menn og kvinner i de fleste land, forskjell på hvor travle vi er gjennom året og de forskjellige fasene av livene våre. Derfor kan det være fint å vite at det er en bibelgruppe en kan komme til når en har tid og behov for dette i en travel hverdag.

Glede over mulighetene

Som en siste oppmuntring i dette innlegget vil jeg si at det er ofte når vi har vært få oppmøtte, at vi har hatt de beste samtalene og bibelstudiene. Så når vi er mange, kan vi glede oss over at mange kan få vokse i troen sammen. Og når vi er få, kan vi glede oss over mulighetene en mindre gruppe fører med seg med mulighet til dypere fellesskap og samtaler.

«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»

Filipperne 4,4