Jeg har en Far som ser meg hver dag!

Masaru Takarabe (71) er medlem i Nishinomiya kirke, hvor Kristin og jeg arbeider. Han er en varm og engasjert mann som vi merker har et hjerte for å nå ut til flere med evangeliet. For tiden studerer han ved det teologiske seminaret i Kobe. Jeg møter ham der til et intervju.

– Kan du fortelle meg litt om deg selv? 

– Jeg heter Masaru Takarabe, og jeg er 71 år gammel. Både min kone og jeg er japanere, men vi har levd store deler av livet i USA. Sammen har vi to døtre som lever med sine ektefeller og barn i USA. Etter at vi ble pensjonister tenkte vi først at vi ville bli værende i USA, men vi fikk aldri fred for det. Begge kjente vi at vi ville tilbake til hjemlandet vårt, og for tre år siden bestemte vi oss for å flytte. Nå bor vi i en høyblokk for pensjonister her i Kobe.

Norsk-canadisk japanmisjonær ledet meg til Jesus

– Hvordan var det du kom til tro på Jesus?

– Som student tok jeg meg et år i USA for å lære meg å snakke engelsk. Vertsfamilien jeg bodde hos var ikke kristne, men like i nabolaget lå det en luthersk kirke. Jeg tenkte at det ville være en god idé å delta på samlingene der for å få mer øvelse i å snakke engelsk. Pastoren i kirken spurte meg en dag om jeg ønsket å bli døpt, og jeg svarte ja, fordi jeg kjente på en slags lengsel. Jeg trodde at hvis jeg lot meg døpe, ville jeg bli fylt av glede. Men dette skjedde altså ikke. Jeg ble døpt, men jeg hadde fortsatt ikke fått øynene opp for evangeliets betydning. 

Han forteller videre at en norsk-canadisk dame begynte å gå i samme kirke. Hun hadde vært misjonær i Japan. Det hun delte fra arbeidet i Japan gjorde inntrykk, forteller Takarabe.

– Hun forsto fort at jeg ikke helt hadde fått tak på hva evangeliet egentlig handlet om. Jeg møtte mye omsorg hos henne, og ble ofte invitert hjem til henne etter søndagsgudstjenestene for å samtale om troen. Hun lånte meg en japansk bibel og sa: Les Johannesevangeliet. Jeg gjorde som hun sa. For første gang leste jeg Guds ord på mitt eget morsmål, og det var noe helt annet enn å høre det lest på engelsk. Mens jeg leste, opplevde jeg at Gud talte til meg. Jeg kom til Johannes 3:16 «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Da for første gang gikk det opp for meg at Gud er min far! Jeg skal få være hans barn for Jesu skyld! Da jeg leste disse ordene opplevdes det som jeg ble fylt av Den Hellige Ånd, og jeg kjente på en dyp varme og glede. Tenk at jeg har en Far som ser meg hver dag!

Jeg ser på Takarabe at han blir blank i øynene.

Kan ikke spille golf hele tiden

Etter studieoppholdet i USA, reiser Takarabe hjem til Japan hvor han møter sin kone. Han blir ansatt i et firma som sender ham på oppdrag til USA, hvor han skulle bli værende resten av sitt yrkesaktive liv. En tid arbeidet han i New Jersey. Her ble han medlem i en japansk menighet. Pastoren i denne menigheten var Shigeru Masaki, en kjent personlighet i Vest-Japan Evangelisk Lutherske Kirke (VJELK). Takarabe støttet med midler til et nytt kirkebygg, og var engasjert i evangeliserende arbeid sammen med Masaki. Masaki var også faren til Makito Masaki, som inntil nylig var rektor ved det teologiske seminaret i Kobe hvor Takarabe nå studerer.

– Jeg synes det er sprekt av deg å starte på et teologisk studium som pensjonist! Hva var det som ledet deg til det valget?

– Som pensjonist har man plutselig mye tid til rådighet. Jeg er glad i å spille golf, og gjør gjerne det, men samtidig kjenner jeg på at jeg vil bruke den tiden jeg har fått til å tjene Gud. Derfor meldte jeg meg opp til et studium ved det teologiske seminaret. Stedet var jo kjent for meg, fordi jeg visste at Masakis sønn var rektor der. Jeg er for gammel til å ta et fullt prestestudium, men jeg ønsker å la meg utruste til en tjeneste i kirken.

Vitnet for nabo ved middagsbordet

– I fjor vinter hadde vi gleden av å bevitne en eldre kvinne (Iwakami) bli døpt i forsamlingen vår. Det var du som ledet henne til troen og inviterte henne til kirken. Kan du fortelle litt om dette?

– Ja, du skjønner, vi bor i samme høyblokk, hvor har vi en felles matsal i øverste etasje. En dag satt min kone og jeg og spiste sammen med Iwakami. Jeg spurte henne om hun var interessert i å lese Bibelen? Hun svarte ja, og slik åpnet det seg en dør for at vi kunne vitne for henne.

Ekteparet Takarabe har alltid med seg Iwakami i bilen til og fra gudstjenesten. De har også hatt med seg andre bekjente fra høyblokken de bor i.

– Hva opplever du er viktig når du skal kommunisere evangeliet til japanere?

– Min erfaring er at det ikke nytter å begynne å snakke om at Jesus er Gud eller Guds sønn. Det gjør ikke så mye inntrykk i dette landet hvor folk forholder seg til så veldig mange ulike guder. Jeg tror heller at det er viktig å hjelpe mennesker til å innse at de er syndere som trenger frelse. Det at Gud ønsker å være oss nær og at vi når og hvor som helst kan få be til ham, er også noe som jeg tror gjør inntrykk på japanere.