Pottemakaren og leira

(English below)

Då vi gjekk inn i året 2025, såg eg ingenting i horisonten som tilsa at eg ville bli spurt om å ta over som leiar for ei tenåringsgruppe i staden for å vere med i barnearbeidet. Grunnen til at eg vart spurt, var leiarmangel i ungdomsgruppa.

I misjonsarbeidet eg er med i her i Japan, møter eg ofte det eg no vil kalle «Guds rette tid». Mot slutten av 2024 hadde eg ein reflekterande diskusjon med mannen min om dei ulike oppgåvene eller rollene vi har i Japan. Eg nemnde at sjølv om eg elskar å arbeide med barn, kjende eg på ei dragning mot å nå meir ut til ungdommar og unge vaksne.

Leiar for tenåringsjenter?!

På eit møte med stab og frivillige, som vi har kvar veke, var det planlagt at eg skulle halde fram med å leie jentegruppa for 8-åringar. Ei veke etter, på det som verka som eit hastemøte, vart vi klar over at der var eit leiarbehov i ungdomsgruppa. Det var då eg vart beden om å ta over jentegruppa for 13-åringar.

Umiddelbart tenkte eg på samtalen med mannen min. Vent, var dette ei anna slik «Guds rette tid»?

Likevel var eg ikkje klar til å ta imot tilbodet. Var eg klar for å disippelgjere og vere mentor for tenåringsjenter? Det er ei stor nok utfordring til og med på mitt eige morsmål engelsk, om eg ikkje skal gjere det på japansk!

Medan eg bad over det, konkluderte eg med at nei, eg var ikkje klar. Eg var ikkje klar dersom eg skulle gjere alt i eiga kraft. Eg var ikkje klar dersom det skulle handle om meg sjølv.

Derimot, dersom eg la vinn på å gjere alt i Guds kraft; om eg prøvde å la alt handle om Han, ja, då var eg klar.

Det er det «Guds rette tid» handlar om; i oss sjølve kjem vi til kort, men ved Han og i Han er alt mogleg.

Matt 19,26: «For menneske er det umogleg; men for Gud er alt mogleg.»

Leirklumpen blir forma

I mars hadde vi ein tre dagars vårleir med ungdomsgruppa. Som hovudaktivitet for ei utflukt reiste vi til ein pottemakarverkstad ute på landet. For dei fleste av oss var det første gong vi skulle lage noko av leire.

Først måtte vi bestemme kva vi skulle lage: Ein kopp, ei lita skål eller eit lite fat. Deretter starta vi arbeidet med å forme med hendene våre. Ingen av oss forma det ferdige produktet ved første forsøk. Vi brukte mykje tid på å gjere forma perfekt. Nokre av oss starta heilt på nytt, og deretter dekorerte vi med stempel for å gjere det heilt ferdig.

Så gav vi skaparverket vårt til “Meister-pottemakaren”, som plasserte produkta våre i keramikkomnen (med temperatur mellom 950 og 1160 grader) og mange andre prosessar som eg ikkje er kvalifisert til å skrive nøyaktig om. Heile prosessen var ei stor påkjenning for «leirebabyane» våre. Men dersom vi ønska det ferdige produktet, måtte dette til.

I løpet av leiren talte pastoren om Gud som Pottemakaren og vi som leira. Mange av samanlikningane i Bibelen som talar om jordbruk, hagearbeid, fiske og forming i leire, er vanskelege å forstå dersom ein ikkje sjølv har teke del i dette.

I den verda vi lever i dag, der vi kan gå og kjøpe mat, blomster og bestikk, er det veldig forståeleg at desse bileta frå Bibelen kan synast litt fjerne.

Fingeravtrykk

Å la desse ungdommane få førstehandskjennskap til korleis ein leirklump må bli knadd av pottemakaren først, ga dei ei djupare forståing av bodskapen. Den kjærleiken vi la ned i arbeidet med skapningane våre, var ingenting samanlikna med Guds kjærleik då han skapte oss.

Til og med dei påståtte feila i verket vårt bar merket av dei unike fingeravtrykka våre.

Dei utfordringane som formar oss i livet som kristne, er som brenninga i keramikkomnen som leirkrukka må gå gjennom for til slutt å bli eit vakkert produkt.

Ein utruleg Pottemakar!

Omlag ein månad seinare var vi veldig spente då vi fekk tilsendt ein pakke til kyrkja. Korleis hadde leirklumpen blitt, den som vi hadde forma med kjærleik med hendene våre?

For å feire i gruppa hadde kvar enkelt med seg noko mat eller drikke som vi kunne ha i ein kopp, ei skål eller på eit fat vi hadde laga.

I det eg held fram med å leie denne gruppa, der eg kjenner meg så utilstrekkeleg, blir eg minna om at Pottemakaren også formar og reinsar meg i prosessen. Å søkje Guds kraft er avgjerande.

Det er nettopp slik det er å vere leiar: Det er lett å tru at rettleiaren ikkje har så mykje å vinne samanlikna med den som får rettleiing, men alt handlar om Guds perspektiv. Gud formar både rettleiaren og den som blir rettleidd i den situasjonen dei står i – berre på ulike måtar.

For ein utruleg Pottemakar vi har!

Omsett til norsk av Inger Valbø og AI

Here you can read the original English version:

The Potter and the Clay

As we entered the year of 2025, I did not know that on the horizon, due to the greater need for volunteers at the youth group, I would be asked to change from serving in the children’s ministry to the youth ministry. As I continue to serve on the mission field of Japan, I keep encountering what I now call “God timing moments”. At the end of 2024, I was having a reflective discussion with my husband about the different ministry work roles/tasks we have in Japan, and I happened to say to him that although I do love serving in the children’s ministry, I sense a pull, a tug towards reaching out to youth and young adults more. As ministry conversations took place at our weekly staff/volunteers meeting, it was all planned for me to continue leading the eight-year-old girls’ small group. Come the next week, in what seemed like a hurry, a change of pace, there was a realization of the ministry needs in the youth group. It was then I was asked to be assigned to leading the thirteen-year-old youth girls’ small group. My mind instantly recalled the discussion with my husband. Wait, was this another “God timing moment”?

I was yet to accept the offer. Was I ready for discipling and mentoring teenage girls? It is a challenge enough in my native tongue of English, let alone Japanese! As I prayed, I concluded that no, I was not ready. I was not ready if I were to do everything in my own strength. I was not ready if I made it about me. However, if I strived to do everything in God’s strength; if I strived to make it about Him, then yes, I was ready. That’s the thing about “God timing moments”, we in ourselves are out of our depth, but with and in Him, all things are possible. Matthew 19:26, ‘But Jesus looked at them and said to them, “With men this is impossible, but with God all things are possible.” [ESV]’.

In March, we had a two-night spring retreat with the youth group. As the main outing, we went to a pottery studio in the countryside. For the majority of us, it was the first time to make something out of clay. First, we had to decide what to make: a cup, a small bowl, or a small plate. We then got to work shaping with our hands. None of us shaped our pottery creation in the first go. We spent a lot of the time perfecting the shape, some of us reworking the whole thing, and then adding decorative stamp marks to finish it off.

We then gave our creations to the “Master Potter,” who placed our creations into the bisque kiln for bisque firing (anywhere between 950 to 1160 degrees Celsius) and a whole lot of other processes which I am not qualified to accurately write about. That whole process was a complete ordeal for our “clay babies”. But if we wanted our final product, this was what it would take.

During the retreat, the Pastor spoke on God as the Potter and we as the clay. A lot of the analogies in the Bible that speak of farming, gardening, fishing, and pottery making are a challenge to understand if one has not participated in these real-life skills. With the world we live in today, where we can go to the store to buy food, flowers, and cutlery, it is very understandable that these analogies in the Bible seem a bit far away. To have these youth experience firsthand how a lump of clay must be molded by the Potter first, brought a new layer of depth to the message. The love we poured into working our creations was nothing compared to the love of God creating us. Even the “supposed” flaws in our work were evidence of our unique fingerprint. The challenges that refine us that we encounter across our Christian journey were connected to the bisque firing that our pottery must go through to become the beautiful final product.

About a month later, we excitedly received a parcel at church! How did our lump of clay, shaped with love with our bare hands, turn out? To celebrate as a group, we had a party where each of us had to bring some food or drink that could be used in our cup, bowl, or on our plate.

As I continue to lead this group, which feels so out of my depth, I am reminded that the Potter is also shaping and refining me in the process. To seek His strength is vital. That is the thing about mentorship. It is easy to think the mentor has not much to gain compared to the mentee, but it is all about a God perspective. God is refining both the mentor and mentee in the current season they are in, just in different ways. What an incredible Potter we have!