I Japan inviterer man ikke hjem

English version below.

«Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.» (Apg 2,46-47)

Når vi leser om den tidlige kirken i Apostelgjerningene, ser vi at det å spise sammen i hjemmene var en del av begynnelsen til menighetsfellesskapet. Når jeg reflekterer over dette, tenker jeg ofte på at i den japanske kulturen pleide det, for mange tiår siden, å være en fellesskapsfølelse hvor mange samlet seg i hjemmene for å spise – det er i alle fall inntrykket jeg har fått fra historiske bøker jeg har lest om Japan.

I dag er det annerledes. Nå til dags er det uvanlig for folk å ha måltidsfellesskap hjemme sammen med andre enn familie og slekt. Selvfølgelig finnes det unntak, men det virker som om det er normen for de fleste over hele landet.

Privatsfæren

Når jeg går rundt i nabolaget mitt, er det sjelden jeg ser et hus eller en leilighet hvor gardinene er trukket fra, uansett om det er på kvelden eller midt på lyse dagen. Da jeg flyttet hit til Japan, ble jeg overrasket av dette, siden det er helt ulikt både australsk og norsk kultur. Det forteller meg at for mange er hjemmet et sted hvor du sover, men ikke nødvendigvis et sted du inviterer andre til.

Det betyr ikke at japanere ikke liker å spise sammen med andre – kafeene er fulle av venner som drøser over et kakestykke og en kopp kaffe, og det er flott å se. Men når man inviterer noen til et måltid hjemme, føles det som at det kreves mer innsats.

Jesu gjestfrihet

Jeg har veldig gode minner fra å bli invitert hjem til familier fra menigheten. Når jeg så ulike familier fra kirken være sammen rundt middagsbordet, opplevdes det som et vitnesbyrd om Jesu gavmildhet, gjestfrihet og vennskap.

Jeg var utrolig takknemlig for innsatsen disse familiene gjorde for å sørge for at jeg følte meg velkommen og ivaretatt. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg rydder opp etter at vi selv har hatt gjester.

Overrasket

Her en dag spiste jeg lunsj med en japansk venn, og vi kom inn på temaet kristne tradisjoner i juletiden. Jeg fortalte om min erfaring, som australier, om julelunsjen som hovedmåltidet hvor familien samles for å feire Jesu fødsel.

Jeg nevnte også at hvis noen ikke hadde egen familie som de kunne spise julelunsj sammen med, inviterte gjerne andre familier i menigheten dem til å være sammen med dem. Vennen min ble overrasket over denne vennlige handlingen midt i en så familieorientert julefeiring.

Et vitnesbyrd

Jeg har lagt merke til at når vi har måltid sammen i den lokale japanske menigheten min, enten vi er få eller mange samlet, koser alle seg veldig.

Jeg og mannen min tenkte ikke nødvendigvis at det å åpne hjemmet vårt for andre var en spesielt stor del av misjonærtjenesten vår her. Men jo mer vi inviterer japanere hjem til oss på et måltid, ser vi at det gir mye større muligheter til å bygge dype vennskap enn korte samtaler etter søndagsgudstjenesten. Vi kan være vitner om Jesu kjærlighet gjennom hele uken.

Jeg tror at mange ikke-kristne ønsker å se om troen vår bare er noe vi driver med på søndag formiddag, eller om det er en daglig greie. Vi er velsignet med et hjem som vi kan bruke til å velsigne andre.

Over hele Japan bor det misjonærer som åpner hjemmene sine for andre. Be gjerne om at japanerne får se Kristi kjærlighet gjennom gjestfriheten deres, og at de blir frelst. Be også om at flere japanske kristne vil åpne hjemmet sitt for andre, og slik evangelisere til vennene og kollegaene sine.

English version:

You don’t invite people over in Japan

Japanese homes are usually reserved for family, and friends rather meet up at cafés. When Christians open their homes and invite people over for meals, it is a witness to others.

 ---

‘And day by day, attending the temple together and breaking bread in their homes, they received their food with glad and generous hearts, praising God and having favor with all the people. And the Lord added to their number day by day those who were being saved.’ Acts 2: 46-47 ESV  

When we read about the early church in Acts, we see that eating together in homes was a part of the beginnings of the fellowship of church. As I reflect on this, I often think about how in Japanese culture many decades ago there was a sense of community where many would meet to have food together in the home or so it seems from the historical books I have read on Japan. Today, it is a different story.

Today, it is uncommon for people outside of extended family to share a meal together in someone’s home. Of course, there are always exceptions, but for most households it seems to be the case across the nation.

The private sphere

As I walk around my local neighborhood, it is rare to find a house or apartment with curtains open no matter when in the day or evening I walk. This surprised me when I moved to Japan, as it is very different to both Australian and Norwegian cultures. It indicates to me that for many the house is a place to sleep, but not necessarily to invite people in.

It’s not that Japanese people do not want to eat with others, the cafes are full of friends chatting over a slice of cake with their coffee, which is lovely to see. However, there is an element of more effort when one invites someone for a meal within their home.

Jesus’ hospitality

I have such fond memories from being a recipient of families from church inviting me into their homes. Seeing different families from church interact with each other over dinner was a witness to me of Jesus’ generosity, hospitality, and friendship.

I was very grateful for the effort these families would go to, to ensure I felt welcomed and fed. This is something I am reminded of when we have guests and they have left for the night, and I am cleaning up.

Surprised

I was talking with my Japanese friend over lunch one day and we got onto the topic of Christian traditions at Christmas time. I spoke of my Australian experience of Christmas lunch being the main meal where families come together to celebrate the birth of Jesus. ‘

I also spoke of this time being one where if someone does not have a family that they can have Christmas lunch with, often many church families will invite these ones to their family Christmas lunch. My friend was surprised by this gesture of kindness at such a family-oriented Christmas tradition.

Witness

I have noticed at our local Japanese church when we do have meals together, whether it be a few or many, it brings such joy to everyone.

My husband and I did not necessarily think opening our home was such a big part of us being missionaries in Japan. However, the more we invite the Japanese into our home for a meal, it has opened such opportunity to build deeper friendship than a brief conversation after church on a Sunday. We can also be a witness of Jesus’ love throughout the week.

Many non-Christians, I believe, want to see if our faith is just on a Sunday morning, or is our faith daily? We are blessed to have a home we can use as a blessing to others.

Please pray that as missionaries across Japan open their homes, the Japanese will see the love of Christ through their hospitality and come to salvation. Please pray for the Japanese Christians to open their own homes as one way to evangelize to their friends and co-workers.