Døden, en større del av hverdagen?

Etter bare vel ett år i Mongolia, påstår jeg ikke å være noen ekspert, eller at jeg med sikkerhet kan si så mye om hvordan døden oppleves og håndteres her. Men noen tanker gjør man seg. Etter det jeg har erfart så langt, er at døden er en større del av hverdagen i Mongolia enn i Norge. De fleste man snakker med her, har mistet et familiemedlem i forholdsvis lav alder. Enten til kreft, annen sykdom, i en ulykke eller drukket seg til døde.

Døden er en uunngåelig del av alle menneskers liv og kulturer. Men selv om døden fysisk sett ser lik ut for alle mennesker over hele verden, ser ritualene og reaksjonene rundt død veldig forskjellig ut. For de fleste er døden knyttet til sjokk, sorg, tap, noe ugjenkallelig, noe uforklarlig og ukjent.

Hva skjer med den døde, er det et liv etter døden?

Dette er spørsmål som mang en filosof og mange religioner har prøvd å finne et godt og tilfredsstillende svar på. Det er et spørsmål som har drevet mange til sammenbruddets rand. Det er et spørsmål som skaper angst. Døden er noe vi i det lengste vil unngå, og som igjen skaper en trang til å gjøre så mye som mulig for å overleve. Dette er noe som ligger i menneskets natur. Det jeg har fundert litt på i det siste, er om det er noe i noen kulturer som gjør at et dødsfall blir enklere å «håndtere».

Besøk hos de pårørende

I høst var jeg innom en kristen dame som nettopp hadde mistet sønnen sin på rundt 25 år. Han hadde lagt seg som vanlig for å sove om kvelden, men våknet aldri igjen. Tradisjonen rundt et dødsfall er at alle venner, slekt, bekjente og naboer kommer på besøk dagene etter dødsfallet fram til begravelsen. Man kommer innom, sitter en stund, får en kopp te og noe mat, man gir penger til den avdødes familie, snakker litt, og så går man igjen.

For mange av oss i Norge tror jeg dette hadde føltes påtrengende og kunstig. Men jeg sitter med følelsen av at det er noe fint med det også. De fleste tror jeg kan kjenne på hvor vanskelig det kan være å møte pårørende. Hva skal man si? Hva forventes det at man skal gjøre? Å være pårørende kan også være forferdelig ensomt. Folk holder seg kanskje unna nettopp fordi man ikke vet hva man skal gjøre eller si.

Får ensomheten mer plass i Norge?

Jeg er overbevist om at sorgen over tap av familiemedlemmer og venner er like sterk her, men jeg kan ikke hjelpe for å undres om det på et vis er lettere å bære når man kjenner så mange andre som står i samme situasjon som seg selv. Folk mister sin kjære i Norge også. Mange ganger altfor tidlig, men jeg tror det kan oppleves mer ensomt fordi man kanskje er den eneste i venneflokken som har mistet et barn, eller den eneste i familien som har mistet en ektefelle.

I tillegg har de disse ritualene og tradisjonene her som gjør at folk vet hva de kan forvente som pårørende og hva som forventes av de rundt. Som sikrer at de pårørende blir sett og tatt hånd om.

Ulik kultur

Vet ikke om denne tankerekka ga noen mening. Om ikke annet var det et lite innblikk i en del av kulturen her. Når man sammenligner seg med en annen kultur, lærer man nye ting om sin egen kultur. Kanskje er døden et større tabu i Norge enn hva jeg har tenkt.

Jeg er uansett takknemlig for å ha en Gud som er større enn mine tanker og funderinger, og som har gitt meg et løfte om et rom han har gjort klart for meg når jeg skal forlate denne verden.

«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.» Joh.14,2