En ger og endeløse vidder

Det å få tilbringe et døgn i en ger ute på Mongolias endeløse vidder, sammen med en gjeterfamilie, kan nok av flere regnes som en av dem. Dette er et levesett som går mange tusen år tilbake, og er en overraskende godt bevart måte å leve på den dag i dag. Regler og tradisjoner rundt «ger-livet», har også blitt overført fra generasjon til generasjon, og holdes ved hevd.

Opprinnelig er mange av dem knyttet opp til overtro, men det varierer i dag hva som er knyttet til det, eller om det er en tradisjon som sitter i ryggraden. Dette kan nok spesielt være en utfordring for dem som blir kristne. Hva er så knyttet til buddhistisk eller sjamanistisk tro at de bør legge det av seg?

Stor tabbekvote

Uansett har de fleste en stor tabbekvote overfor uvitende utlendinger som oss. Her kan vi sømløst gå over til vår kulturelle opplevelse og autentiske døgn i en ger. Vi fylte nok tabbekvoten til randen da vi besøkte foreldrene til vår hushjelp og venn Otgo.

Familien til Otgo ble kristne for 8 år siden, og deres vitnesbyrd er at familien ble veldig forandret etter det. De er av typen som er mer avslappet til disse tradisjonene. Vi prøvde som best vi kunne å følge de reglene vi halvveis visste om, men de sa det ikke var så nøye, og tabbene våre la ingen demper på verken gjestfrihet eller humør.

Det var seks av oss uvitende utlendinger. Utenom meg selv og min datter Sina, hadde vi med tre bibelskoleelever fra Fjellheim bibelskole og ettåringen vår Ruben.

Et gjestfritt folk

Geren deres ligger vakkert til ved bredden av innsjøen Khar Us Nuur med nydelige fjell som bakgrunn, cirka halvannen times kjøring fra Khovd. Geren er ikke veldig stor, og inventaret er to senger, en hylle, en kommode, et lite bord, noen krakker og en ovn i midten. Sola skinner som vanlig og varmer godt midt på dagen, men om natta kryper gradestokken ned til -20 om natta, og da er det godt å ha en ovn å fyre i.

Mongolene er kjent for å være gjestfrie, og når man kommer på besøk blir man alltid servert mat og drikke. Det første man får servert er te. Teen er som regel tilsatt salt og melk. En te man kan bli vant til, sier de. Til teen får man gjerne en type brød eller tørka jak melk. Vet ikke hvor mange nordmenn som har blitt vant til den tørka melken.

Etter hvert får man servert middag. En av tradisjonsrettene er buuz med saue- og/eller hestekjøtt. Buuz kan minne mye om dumplings, og er etter min smak veldig godt, men også noe man fort kan bli lei av når man har fått det servert nok antall ganger.

Med en så stabil kald vinter og lite snø, blir det en solid og slett is på Khar Us Nuur. Bilveien går over den, og dyrene oppholder seg for det meste der. Dyrene får drikke gjennom hull i isen, og finner mat i det høye sivgresset.

Mongolske husdyr

Langs hele vannkanten er det høyt gress, mye høyere enn en voksen mann. Det er som å gå i en labyrint der inne. Det er lett å gå seg bort, og når vi kjørte gjennom denne jungelen av høyt gress, kommer du plutselig over en flokk med kyr, geiter, sauer eller hester, som du ikke hadde sjans til å se fra utsiden. Det er ikke som i Norge der vi har husdyrene våre adskilt med gjerder, her lar alle dyrene sine gå fritt og blande seg.

Hestene blir heller ikke behandlet helt som i Norge. Her er de først og fremst holdt for kjøttet sin del. I tillegg brukes de til å ri på når det er behøvelig. På denne måten blir de ikke veldig tamme. En annen fun fact er at man bør nærme seg hesten fra høyre side. Her er det like stor sjans å bli sparket hvis man går på venstre side som om man nærmer seg hesten bakfra.

Familien til Otgo har kyr og hester, og vi fikk lov til å prøve oss på å ri. Far til Otgo tok hensyn til oss grønnskollinger og hadde plukket ut de roligste hestene sine. I tillegg leide han oss hele tiden fra sin hest. Så det føltes helt trygt og var en kjekk opplevelse.

Jernrygger

Etter noen timers opphold i ger, sittende på krakk eller seng uten ryggstø, begynner våre uvante rygger å verke. Det virker ikke som dette er noe som plager mongolske rygger. Når kvelden kom, var det godt å legge seg og få hvilt ryggen. Med bare to senger, sier det seg selv at de fleste av oss skulle finne sengeplass på gulvet. Mongolene har madrass i sengene, men på gulvet bruker de bare tepper under sine jernrygger. Vi mer «svakryggede» hadde sikret oss med luftmadrasser. Etter at alle 10 hadde lagt seg, var det ikke mange kvadratcentimeter gulv til overs.

Å besøke denne fine familien ga et innblikk i mongolsk kultur og levesett vi sent vil glemme. Man blir slått av beundring over gjestfriheten og deres måte å tenke på. Denne enkle måten å leve på kan nok være beinhard med tanke på det fysiske arbeidet og den kalde vinteren, men tilsynelatende også gi ganske få bekymringer og lite stress.                                                     

Når man i tillegg sammen kan takke og be til den allmektige Gud som har skapt oss og ført sammen kristne venner fra totalt ulike deler av jordkloden, gir det det hele en enda større dimensjon.