Hvem er Jesus?

I et katolsk land der Jesus er et forholdsvis vanlig navn, møter man også frelsernavnet mange steder. Slik som på denne kontroll-lappen på brannslukningsapparatet i en klesbutikk i Arequipa.

Veien

Som misjonær i Sør-Amerika kan man noen ganger få en følelse av at vi ikke bare skal finne den smale veien til Jesus, men vi skal også passe oss for de som måtte kjøre i de andre filene på denne veien, enten de er baptister, høykirkelige lutheranere eller katolikker.

Samarbeidskirkene våre her i Peru og Bolivia er veldig opptatt av luthersk identitet og lære, og storparten av kirkemedlemmene vet godt hvordan Luther-rosen ser ut, når reformasjonsdagen feires og hva som er Luthers tre alene-utsagn.

Folkerelgiøsitet

På bussen i går så jeg Jesus. Det vil si, jeg så et stort klistremerkebilde av Jesus med åpne hender vendt mot meg. Det var en fin påminnelse om at Jesus er her med meg. På samme buss hang det et tøystykke i frontruta der det stod "Jomfruen av Chapi". Det kan tyde på at bussen jeg satt i var velsignet også av dette jomfru Maria-bildet.

Her i Peru er katolsk tro og folketro ofte godt blandet sammen. Sammen med jomfruvelsignelser hører gjerne også et lite offer til moder jord.

Og da jeg kom hjem etter bussturen, smalt det godt av en kinaputtlignende lyd hos naboen. Det er også en del av folkereligiøsiteten her i Peru. Hushjelpen vår fortalte at dette gjør katolikkene for å få velsignelser.

Kristen?

Når man kommer inn på hva som er forskjellen på oss lutheranere og katolikker, kommer man ikke bort fra helgenene og synet på jomfru Maria. Men hvis man snakker litt videre, så kommer man ofte inn på tradisjonene med å brenne røkelse og offerplater, smelle kinaputter for velsignelse eller oppsøke hellige steder.

Ei i kirka fortalte meg en gang om utfordringene hun hadde da de tidligere bodde i samme hus som mannens familie. For de var katolikker, så de festet og drakk så mye at det var ubehagelig.

Dermed vil man i kirka vår skille mellom de som er troende, og de som er katolikker. Eller man kan snakke om at noen var katolikker, men nå er de blitt kristne. Dette er sannsynligbis fordi katolisisme her i hovedsak forstås som en slags nominell katolisisme.

"Min kirke"

Da er det kanskje ikke så rart at noen i kirkene reagerer når pastorene nå begynner å bruke snipp og stola, slik som de katolske prestene. Dette skjer i Bolivia, hvor samarbeidskirken vår er mer høykirkelig.

Ei av medlemmene i en kirke i Sucre fikk et godt råd av en tidligere misjonær. «Du må ikke la klærne bli en snublestein. Det er fortsatt din kirke». Samarbeidskirka vår i Bolivia er en kirke som tydelig peker på Jesus og hans stedfortredende død på korset, for at vi som syndere på nytt skal få fellesskap med Gud.

Så håper jeg at vi som misjon kan være med på å peke på Jesus som hjørnestein, uavhengig av klær og form på gudstjenesten, akkurat slik denne tidligere misjonæren gjorde.

Frelseren!

Sonepastoren i Arequipa, Fabian Morales, brenner for evangelisering. Han forteller at det vanskeligste i evangelisering er å få folk til å forstå at de er syndere som lever under loven. Det er nemlig der det begynner. Da gir evangeliet om Jesus virkelig mening.

Og det er ikke han Jesus som sjekka brannslukningsapparatet. Eller Jesus som ser oss og følger med på om vi gjør eller fortjener velsignelser. Men Jesus, Guds sønn, vår frelser. Og det trengs også her i Sør-Amerika, hvor «alle» kjenner til Jesus, men ikke alle kjenner ham som sin frelser.