Lignelsen om Ole Bulls flygel

HVERDAG: – Det ble falskt på direkten.

For en tid tilbake var vi på en tur til Lysøen – øya og villaen som tilhørte Ole Bull.  Vi ble stående og høre på en guide som fortalte alle slags interessante og uinteressante anekdoter om fiolinvirtuosens mangfoldige liv.

Idé

Som da han godt opp i sekstiårene klatret opp til topps på Keopspyramiden i Egypt med fiolinen på ryggen – og stilte seg opp der oppe på toppen, og spilte sin egen komposisjon – På solen jeg ser – mens solen stod opp over faraoenes sanddyner og templer.

Han var en slik figur – større enn selve livet. Han reiste verden rundt som en rockestjerne, og sopte med seg penger og berømmelse med begge hender. Noen av disse pengene brukte han til å bygge en eventyrlig villa på en liten øy utenfor Os. Men fremdeles brant pengene i lommene, og han kom da til at han skulle få konstruert seg et flygel som aldri kunne bli ustemt.

Stemming

Dette var en ide som ble stor og god i hans indre. Han hadde nemlig mer enn en gang vært i konserthaller med ustemte flygler, så hva hadde vært bedre og mer upraktisk enn å reise verden rundt med sitt eget perfekte stemte klaver. Han satt en ingeniør på saken, og utstyrte ham med et grenseløst generøst budsjett.

Men problemene med flygelet viste seg så og si umiddelbart. På tross av avanserte arbeidstegninger og storslagne funderinger, viste det seg at det ikke klarte å holde på stemmingen. Det ble falskt på direkten, og uten noen innordninger til å stemme instrumentet, ble det kjapt like ubrukelig som mye annet som er designet av folk med for mye penger og for liten sans for konstruktive tilbakemeldinger.

Dette skapte en litt ugrei stemning på Lysøen for en periode, men så bestemte Bull seg for å bygge flygelet om til et skrivebord – og det var dette skrivebordet vi stod og så på mens guiden fortalte sine fiffige fortellinger.

Løfte

Ideen om dette flygelet har aldri sluppet helt taket i meg. Inni her ligger det en vilje og et ønske om å ta kontroll på tilværelsen. Kan man skape seg et liv som aldri blir ustemt? Kanskje til en viss grad, men dypest sett kan man ikke gjøre det.

Vi kan ikke designe livet og tilværelsen slik vi ønsker den. Kanskje kjenner vi det sterkere nå. Pandemi, krig, usynlige økonomiske krefter, en klode som varmes opp. Vi går inn i det ukontrollerbare og uforutsigbare – og det er den eneste farbare vei. Vi må bare ta med oss de sorger og gleder og det håp som vi blir tildelt på veien. Og midt i dette har vi fått løftet om at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen.

På vei ut av Villaen på Lysøen legger jeg merke til en mark full av liljer. Praktfulle å se på.