Et hundeliv

Et hundeliv

HVERDAG: – Hva skal vi navigere etter når Gud ikke er en del av samfunnet regnestykke? spør Sveinung Moi.

Hvordan er livet for en hund? Hadde du stilt en hund det spørsmålet, hadde du sannsynligvis bare fått et bjeff til svar. 

En ting vi vet er at det er vanskelig å være hund her i Bergen – eller andre steder med mye nedbør. Når hundene er ute på tur i nabolaget da tisser de gjerne en liten skvett på lyktestolper og lignende. Dette gjør de kanskje for å markere revir, men først og fremst for å lage et kart av lukt som de og andre hunder kan navigere i. En GPS av lukter.  

 

Kart

Det er blitt meg fortalt at himmelens og jordens Skaper gav hundene en luktesans som er en million ganger bedre enn menneskets. En nese som er en million ganger heftigere enn den jeg har– det vet jeg ikke helt om jeg kunne tenkt meg. Men hundene elsker det. De har gjort business av det. De lukter og sniffer og navigerer seg fram til de utroligste ting. Men når de er ute på en enkel luftetur i nabolaget, så driver de og bygger opp dette kartet av dufter og visittkort. Fido var her for en time siden – derom er det ingen tvil – og i går var Balder på plass, og han hadde spist noen gamle fiskeboller til kvelds. Så langt er alt godt og vel.  

Problemet med Bergen – her vi bor – er at det kan komme til å regne. Det har skjedd, og mye taler for at det vil skje igjen. Circa 2500 millimeter nedbør treffer paraplyene våre på ett år. Og regnet treffer ikke bare paraplyene – det vasker også bort alle disse duftsporene som hundene så møysommelig har laget. En hund som kommer ut i verden etter et kraftig regnskyll er helt uten holdepunkter. På utsiden ser den ut som en vanlig hund – men inni den lille hundehjernen er det kaos. Retningen er visket ut, og lyktestolpene er vasket rene av et trommende regn. På engelsk kalles disse hundene for Rain Dogs. Regnhunder. Desillusjonerte og uten et indre duftende kart. 

 

Desillusjonert

Nå skal vi vel ikke dra dette for langt, og vi skal heller ikke drive med tung samfunnsanalyse her, men er det ikke sånn flere mennesker i vårt eget sekulariserte land kan ha det? Desillusjonerte og uten et indre kart? Regnet hamrer ned på lys og salt. De løper av gårde, men dypest sett vet de egentlig ikke hvor de skal. Det jages etter ting og aktiviteter – status og planer som kan gi livet retning og mening. Og kanskje er det sånn at også vår troende hverdag blir påvirket av et samfunn som i stadig større grad vil utelate Gud fra det store regnestykket. Hva skal vi navigere etter? 

Lær meg, Herre, din vei! 

Jeg vil vandre i din sannhet. 

Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn! (Salme 86:11)