Kunsten å ta imot en gave

Den rette holdningen til Guds gave hjelper oss til å vokse og bli sterke i troen. En dåpspreken av Ray Chen, pastor og bibelskolerektor fra Taiwan.

Prekenen ble holdt i oktober 2018 av pastor Ray Chen i Spiritual Light Church i Taipei, Taiwan. Ray Chen var pastor i LCROC (Misjonssambandets samarbeidskirke) i godt over 20 år. Sommeren 2021 ble han utnevnt til rektor ved China Lutheran Seminary i Hsinchu. (Oversettelse med små forkortelser av Meiken Buchholz.)

«De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Markus 10,13-16

Her om dagen fikk vi besøk av noen gode venner fra USA som hadde med seg gaver til oss. Hvilken reaksjon forventet de av oss?

Folk fra Vesten ville umiddelbart si «tusen takk», åpne gaven og rose den med mange fine ord. Men blant oss kinesere er det noe annet som anses som høflig. Vi sier «å, det er ikke nødvendig, det er for mye, jeg er flau over å ta imot en så stor gave, vær så snill å beholde det selv, jeg har nok» og så videre. Når vi har spilt dette spillet lenge nok, tar vi endelig imot gaven, men med et likegyldig ansiktsuttrykk, og bare for å legge den uåpnet til side.

Så går vi ivrig i gang med å underholde gjestene med mat og drikke, for å vise at det er gjestfrihet vi bryr oss om, ikke å få gaver. Først etter at besøket har reist, åpner vi gaven, og så tenker vi: «Du store, det var en flott og dyr gave. Hva kan jeg gjøre for å gjengjelde den?»

Det er helt annerledes når små barn får en gave. De roper med en gang: «Vær så snill, gi det til meg!» Så river de opp emballasjen. Foreldrene føler nok at det er flaut, så de formaner barnet: «Ikke gjør det. Det er frekt og flaut å oppføre seg slik.»

Men barnet bryr seg ikke om det. Det bekymrer seg heller ikke for hvordan det skal gjengjelde gaven. Barnet tar gaven og leker lykkelig med den.

En helt spesiell gave

Det er mange gode ting ved vår voksne måte å reagere på gaver. Den er ikke bare høflig, men uttrykker fremfor alt en sjenerøs gjestfrihet. Det er en viktig verdi.

Men det finnes en situasjon hvor denne oppførselen er upassende, ja til og med grunnleggende feil. Det er når Gud er giveren av gaven. Hvis du svarer ham: «Å, det er ikke nødvendig. Jeg er flau. Behold det for deg selv,» så har du et stort problem.

Dette er også det Mark 10,13-16 handler om. Det sentrale verset er vers 15: «Den som ikke tar imot Guds rike som et barn, kommer på ingen måte inn i det.»

Dette verset blir lett misforstått som om det dreier seg om et barns generelle egenskaper. En idealiserer da gjerne barnas egenskaper og sier for eksempel at de er uskyldige, ydmyke, nysgjerrige, fulle av potensial, og at det er slik vi skal være for å oppnå Guds rike.

Men dette verset snakker ikke generelt om å bli som et barn. Det tar snarere fram ett aspekt, nemlig «å ta imot som et barn». Guds rike er Guds gave til oss, og vi bør ta imot det som barn tar imot en gave, det vil si motta den lykkelig, pakke den ut og nyte den. Vi skal ikke bekymre oss for hvordan vi skal gjøre gjengjeld. Jesus bruker situasjonen beskrevet i bibelteksten for å lære disiplene nettopp denne sannheten.

Legger Guds nåde i skapet

Når Gud tilbyr oss sin frelse, er vår reaksjon ofte at vi avviser den: «Å, det er ikke nødvendig.» Eller vi tenker: «Jeg vil finne en løsning selv. Jeg stoler på samvittigheten og gjør en skikkelig innsats. Da klarer jeg det nok.» Hvis vi har prøvd alt og til slutt trenger Guds hjelp likevel, er vår første tanke: «Å, så flaut. Hvordan kan jeg gjøre gjengjeld?» I stedet for å åpne gaven, legger vi den innpakket fra oss inn i skapet.

Derfor vekker ikke Guds gave noen store følelser hos oss. Frelsen som Gud gir oss er fullkomment god, men vi opplever den ikke slik. Gaven er dyrebar, men vi skjønner det ikke. Den er vakker, men vi ser det ikke. Den er full av kraft, men vi føler det ikke. Guds frelse har blitt altfor vanlig for oss. Vi synger «Amazing Grace», men vet ikke hva som er så «amazing» med Guds nåde.

Feil reaksjon

Vi gjør en skikkelig innsats for å være gode vertsfolk for Gud i våre liv. Vi gjør godt mot våre medmennesker, går til gudstjenester, ber så regelmessig som mulig og engasjerer oss i menigheten – alt for at Gud skal bli fornøyd.

Når vi så oppdager hvor dyr Guds gave er – nemlig at Guds eneste sønn brukte sitt liv for å muliggjøre et liv i overflod for oss – da er vi ikke overlykkelige over denne gaven. Tvert imot, vi er bekymret for hvordan vi skal kunne gjengjelde den og prøver å forbedre oss: «Fra i dag av blir jeg en enda mer ivrig kristen og tjener Gud enda mer.» Det er den typiske reaksjonen fra oss mennesker.

Vi snakker om det «glade budskap» og «gode nyheter». Men selv blir vi ikke virkelig glad på grunn av budskapet. Ofte er evangeliet bare et tomt slagord for oss.

Vi prøver å være gode kristne ved vår egen kraft og bestrebelse. Men Guds gave, evangeliet om hans forløsning for oss, lar vi ligge innpakket i skapet, i stedet for å åpne den og nyte dens gode innhold og ta det til oss.

Ikke bærekraftig

På denne måten kommer vi ikke veldig langt. Før eller senere faller vi tilbake til gamle vaner, synder og blir svake. Så skammer vi oss, tar oss sammen og prøver enda hardere, inntil neste nederlag.

Mange kristne lever i en slik ond sirkel, inntil de en dag helt glemmer at de har en gave liggende i skapet. Noen blir så slitne av dette kretsløpet at de ikke lenger har noen interesse av evangeliets gave.

Problemet blir enda større når vår frustrasjon får oss til å se etter andre kraftkilder for et kristent liv enn evangeliet og mener at vi klarer ganske bra å være kristne.

Da erstatter vi Guds gave med noe annet. Det er noe også Paulus var veldig bekymret for. Derfor advarte han de kristne:

Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet – det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet! (Gal 1,6-9)

Så alvorlig tar Paulus dette problemet.

Hvis vi ikke tar evangeliet ut av skapet, pakker det ut og tar det til oss, vil vi før eller senere høre på andre evangelier. Etter min mening er det grunnen til at mange kristne er så tilbøyelige til merkelige påstander.

Evangeliet forvandler

Å ta imot gratis gaver strider mot vår natur og oppleves som flaut. Dette kommer til uttrykk i reaksjoner som «Det er ikke nødvendig» eller «Jeg klarer det på egen hånd.» Disse reaksjonene er inngrodde vaner for oss mennesker som er frafalne fra Gud, det vil si for alle som lever etter syndefallet.

Det er vanskelig for et menneske å forandre sitt vesen. Men evangeliet kan forandre menneskers vesen. Denne endringen viser seg spesielt i evnen til å motta gaver fra Gud som et barn.

De som klarer å motta Guds gave i evangeliet på denne måten, vil helt naturlig glede seg over den, nyte den og dele med andre det gode som de har fått. De trenger ikke en ekstra oppfordring til å dele evangeliet med andre. De blir til et levende evangelium for andre på grunn av den måten de tar imot Guds gave.

En gave med kraft

Guds gave er spesielt tydelig i dåpen. Her kommer Guds løfte – hans gave – til oss med vannet, det forener oss med Kristus og det nye livet. Paulus beskriver dette som en gave full av oppstandelseskraft (Rom 6).

De som blir døpt har mottatt denne gaven. Det gamle mennesket døde med Kristus og det nye mennesket oppreiser seg fra dåpen. Kanskje du ikke føler kraften som er i denne gaven. Men følelsen din endrer ikke det faktum at du mottok den.

Vi eier Guds gave i tro og ved troen, slik det står i brevet til hebreerne:

«Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» (Heb 11,1)

Den mest virkelige gaven

Guds gave er like virkelig som en gave du holder i hendene. Ja, den er enda mer virkelig enn noe vi kan ha i hånden, fordi materielle gaver er forgjengelige. Troen stoler på det Gud har gjort, det vil si på fakta som ikke kan endres. En slik tro har sitt grunnlag utenfor mennesket, i noe objektivt som Gud har gitt som en gave til oss.

Det sentrale poenget med dåp er det som Gud ut fra sitt eget initiativ gjør for oss, og ikke en menneskelig beslutning og innsats. Derfor døper vi i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, og ikke i navnet til personen som skal døpes.

Fundamentet for troen er derfor det urokkelige faktum, som ingen kan fornekte eller ta bort, at Gud har gitt sin gave til hver enkelt som døpes. Dåp er slik både en objektiv gave og en veldig subjektiv og personlig gave.

Tro på troen – eller på Gud

Vi hører ofte: «Dåp er bare et ritual, det er troen som virkelig betyr noe.» Det høres ved første øyekast logisk ut.

Men hvilken forståelse av «tro» ligger bak denne påstanden? Ser en ned på den hellige gaven som Gud gir, og legger den i skapet, for deretter å stole på det som er mitt, nemlig min egen tro? Det ville være en tro som stoler på sin egen kraft og viljestyrke.

En slik forståelse av tro er dessverre altfor menneskelig og fremmes fra mange hold. Jeg tenker her blant annet på helbredelsesgudstjenester som folk besøker, fulle av håp som ikke oppfylles. Og så får de ofte som forklaring at de «ikke trodde nok».

Slike opplevelser har ødelagt troen til mange kristne. Her blir tro til et spørsmål om menneskelig innsats og viljestyrke. Det er veldig forskjellig fra en tro som er basert på Guds uforanderlige løfte om helbredelse.

Helbredelsen som er lovet av Gud er en fullkommen, helhetlig helbredelse, som bare er Guds gave. Den begynner i dag og vil bli fullført i evigheten. Dette er gaven som er din.

Den rette holdningen til Guds gave

Når du blir konfrontert med tvil, bekymringer, depressiv stemning, negative opplevelser eller feil du gjorde, tar ofte Satans stemme ordet og sier: «Du skjønner, du er ingen god kristen. Du er ikke god nok. Du vil aldri klare det.»

Men når du er klar over hvilken stor og evig gave du fikk fra Gud i evangeliet og i dåpen, kan du motstå Satan. Fordi hverken oppførselen din eller følelsene dine endrer noe i gaven som er din.

På denne måten vil den rette holdningen til Guds gave hjelpe oss til å vokse og bli sterke i troen. Gaven lar en sunn tro vokse fram, en tro som ikke er avhengig av menneskelig styrke og god vilje.

Derfor håper jeg at du husker denne ene tingen: Ikke legg evangeliet og dåpen i skapet. Motta Guds gave slik som et lite barn, full av forventning, åpne den og glede deg igjen og igjen over alt det gode som er ditt.