Om å være med

Det er et ganske stort prosjekt, dette her med å være en disippel og skulle delta i prosjekt: Bygge Guds rike. Det er altfor stort for meg. 

Ligninga

I mine tanker betyr det fort: Nå skal jeg gjøre alt jeg kan, hele tiden. Hvordan passer egentlig det gedigne kallet inn mellom snørrete neser, utømmelige kleshauger, klissete matrester under spisebordet og alle de jeg så gjerne vil prioritere tid til? Hva må ut, når noe annet skal rykke fremover i køen. Og er jeg egentlig en god disippel når jeg alltid pusher meg til mitt eget grenseland? Det er altfor stort for meg. 

Gud, du passer ikke inn i ligninga. Jesus, du kan umulig ha sagt det og ment det, tenker jeg. Gå ut og gjør hele verden til mine folk. Hvem sier noe sånt? Paulus tolker det også så frustrerende riktig: Ingenting av mitt betyr noe lengre. Nå er det Jesus, bare Jesus. (Gal 2,21) Jeg klarer jo ikke det. Det er altfor stort for meg. 

Fanget

Det er når jeg tar meg i å hamre løs mot Gud med disse beskyldningene om å ha for store tanker om meg, at det slår meg enda en gang. Hvem kjenner meg best? Hvem har definisjonsmakt over sitt skaperverk. Hvem vet faktisk best? Det er den tankeøvelsen som igjen og igjen får meg til å gi slipp, senke guarden og falle sammen på Guds trygge fang. Han vet. 

Ja, det er altfor stort for oss. Hele dette livet er altfor stort. Synden er for stor, ondskapen uoverkommelig. Men Gud, han har gitt oss et enormt oppdrag. Og aller mest – først og fremst – er det hans oppdrag. Og det snur alt på hodet, for han er stor nok, sterk nok, uten tvil i stand til å gjennomføre det han har en plan for. Han vet best. 

Disippelliv

Så får jeg sitte der da, i hans fang. Hente meg inn igjen som et barn som har tømt seg for frustrasjon og håpløshet på en pappas fang. Kjenne at hjertene våre banker i takt, og at motløsheten min erstattes av håpet som bærer. Det begynner med meg, sier han da. Det handler ikke om alt du skal gjøre, men om å være med på det jeg gjør. Det snur all min logikk opp ned. Jeg skal ikke prestere. Men den lengselen jeg har i hjertet etter å leve som disippel, et liv som ærer og tjener Gud, og viser andre hva jeg har funnet, det har han lagt ned i meg. Den skal drive meg til hans fang, til bønn, til å se og gripe mulighetene for å bygge, dele, gi og velsigne. Det er for stort for meg, men tro staves t-i-l-l-i-t. Og Han vet best for meg.