Tilbake til start

HVERDAG: Hvor kommer du fra? Hva formet deg? Hva gjorde deg til den du er i dag, med verdier, holdninger, styrker og svakheter, arr, drømmer og motiver?

I sommer besøkte hele familien det stedet hvor mamma vokste opp. Vi kjørte forbi blokkene der hun og venninnene bodde. Vi ruslet langs sjøen, til barndommens badeplass, hvor det nå var hennes egne barn som tok et bad. Et slags sirkelen-sluttet-øyeblikk. 

Mamma mimret og koste seg. Mye hadde forandret seg, men vi var enige om at det fortsatt var veldig fint der. Kanskje la mamma enda mer merke til det nå, som voksen? Hun hadde barndommens blikk, men så med nye, erfarne øyne.  

Formingslære

I etterkant fikk det meg til å tenke på noe av det som formet meg i min egen barndom. Ikke et sted, men historier. Søndagsskolehistoriene. 

Her en dag leste jeg nemlig i Jonas bok. For en type. En annen dag leste jeg om Sakkeus. Det gikk opp for meg at jeg ofte skummer gjennom disse kjente historiene, for det føles så … enkelt. Så barnslig. Jeg tenker fort at dette er lettfordøyelig melkesuppe, og nå som jeg er voksen, bør jeg heller holde meg til noe mer næringsrikt. En domsprofet, kanskje. 

Men selv om det er barnevennlige historier, betyr jo ikke det at de bare er for barn. Det er faktisk mer i historiene enn jeg trodde. Jona (som strengt tatt var en domsprofet) handler ikke om en mann i en fisk, men om en mann som kjemper med Guds kall. Og ikke minst handler den om Guds enorme tålmodighet. Og Sakkeus er ikke en sær fyr som klatrer i trær. Blikkene er rettet mot Jesus, som viser kjærlighet til en synder, og historien handler om kjærlighetens kraft: Sakkeus blir for første gang møtt med kjærlighet, og det forandrer ham. 

Det er jo ikke melkesuppe, det er tjukk havregrøt. 

Dobbeltsyn

Samtidig er det ikke noe galt i å la seg fascinere like mye over de spennende detaljene i en historie som de dyptloddende sannhetene. Tvert imot tror jeg det er godt med en øvelse i balansegang. 

Så fra nå av vil jeg øve meg på å ikke skumme gjennom søndagsskolehistoriene. Jeg vil lese dem på nytt, med et nytt blikk – og et gammelt. Lese dem med både barndommens undring og voksenlivets dypere forståelse. Jeg vil lese lignelsen om sauen som ble funnet igjen og både finne trøst og legge merke til at den kritiserer fariseernes menneskesyn. 

Jeg vil se at jeg både er sauen og fariseeren, og begge deler er viktig. 

«Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet ...» (2 Tim 3,16)