Fotballbane sett ovenfra

Det aller helligste

HVERDAG: I det vi kom inn revnet skydekket, og en voldsom sol badet oss og anlegget i et overjordisk lys. Fra høyttaleranlegget strømmet det ut musikk – det var ikke englesang, men noe rett i nærheten. Og så sto vi der og bare var.

Det skulle være den tiden av året: Serieåpning. Det skulle være en anledning til å komme unna med å koble åndelige poeng sammen med fotballen. Men jeg prøver meg likevel:

Livet er fullt av så mange uventede gleder. En av disse er for meg at mine foreldre har sitt lune rede så å si vegg i vegg med Vikings hjemmebane. Dermed kan jeg ganske enkelt kombinere hedring av mor og far, med å se Viking spille hjemmekamp. Det hender også at jeg bare er ute og rusler og går forbi stadion når det ikke er kamp der.

«Livet er fullt av så mange uventede gleder.»

Åpen port

En dag gjorde jeg nettopp dette sammen med et par av ungene, og i det vi rundet et hjørne kunne vi se at det var åpent rett inn på banen. Det er en slags tunell under tribunene og inn til den grønne matten. Denne er vanligvis stengt for uverdige nysgjerrige av en port som er laget av et eller annet slags solid galvanisert materiale. Men i dag var porten åpnet fra øverst til nederst. Og jeg kjente på et sug. Jeg kjente at jeg ble dratt mot banen, og jeg så på ungene mine at de også følte seg dratt inn en plass der det ifølge reklamen skal skje Store Øyeblikk.

I det vi kom inn revnet skydekket, og en voldsom sol badet oss og anlegget i et overjordisk lys. Fra høyttaleranlegget strømmet det ut musikk – det var ikke englesang, men noe rett i nærheten.  Og så sto vi der og bare var. Og vi drømte. Og jeg kunne se at ungene drømte om at de skulle møte et perfekt slått innlegg med en kraftfull heading. En heading som skulle få motstanderlagets keeper til å ligge og sprelle hjelpeløs på bakken. Og at det skulle bryte ut et jubelbrøl akkompagnert av pauker og basuner.

 

Jaget ut

Men det var da – mens vi var djupt inne i den mest behagelige virkelighetsflukt – at vi ble jaget ut. En mann som hadde null respekt for vårt hellige øyeblikk, mente at vi ikke hadde noe der å gjøre. Så på en bølge av uvennlighet ble vi skylt ut på fortauet igjen. Bort fra sol og englesang og ut av drømmen. Uverdige.

Det er denne tiden av året – vi vandrer opp mot Jerusalem og inn i påsken, og noen vil si at det er vanskelig å ikke knytte denne lille fortellingen til påskens grunnleggende idé: At vi fikk adgang direkte inn i det Aller Helligste og inn i Guds nærhet. Det er en grensesprengende død. En grenseoverskridende realitet. Et tykt forheng som ble delt i to, og en himmel som er flerret åpen.

Drømmen lever!