Liggende sparkesykkel midt på fortauet.

Vennlig spark bak

Den fresende mannen sto inni et buskas og freste. Han hadde bevitnet noen snuble i sparkesykkelen og hadde bestemt seg for å flytte den dit den hørte hjemme.

«Er den din?» Ropte han rimelig ampert etter meg. Jeg hadde akkurat passert en mann som gryntet og freste mellom noen busker langs fortauet. Jeg snudde meg høflig for å forsikre meg om at jeg ikke hadde mistet noe i forbifarten. Vettet, for eksempel.

Så forsto jeg. 

Du skjønner, jeg bor i Oslo, og for noen måneder siden ble vi utsatt for en regelrett invasjon. Et slags snikangrep. Vi våknet en morgenog der var de. Plutselig og allestedsnærværende: elektriske sparkesykler. 

Det er tusenvis av dem. Seriøst. Livsfarlige (men veldig gøyale) motoriserte doninger som parkeres overalt. Enkelte har, mildt sagtblitt litt lei av dem. 

Og det var altså en sånn den fresende mannen lurte på om jeg hadde forlagt. Midt på fortauet. Det var derfor han sto inni et buskas og freste. Han hadde bevitnet noen snuble i sparkesykkelen og hadde bestemt seg for å flytte den dit den hørte hjemme: ute av syne og sinn og allfarvei. 

 

Utblåsning

Det var jo greit nok. Jeg smilte, informerte ham om at nei, den var ikke min og snudde meg for å gå videre. Men det holdt ikke. Nå skulle det blåses ut, nemlig. Jeg måtte vennligst forstå at dette var skandaløst og fikk frem det verste i folk. Jeg nikket høflig og sa meg hjertens enig. Så prøvde jeg å gå igjen. 

Men vent. Han hadde mer å si. Om hvor forferdelig norsk ungdom er. Om hvor dårlig folkeskikk de har. Om hvor grusomt det er med alle skadene. Jeg er jo enig i det siste. Men jeg prøvde diskret å foreslå at kanskje ikke alle som kjører sparkesykkel er helt forferdelige mennesker. Det var visst en tabbe, for han trakk seg enda mer opp og utbasunerte: «Alle de der djevlene på sparkesykler fortjener hver en skade de får.» 

"Kanskje ikke alle som kjører sparkesykkel er helt forferdelige mennesker."

Presisering

Vel. Nå er det ikke min plass å bestemme hva folk fortjener, men jeg ymtet forsiktig om at jeg var rimelig sikker på at de ikke var djevler. Men jo, det var de. «Nei,» sa jeg, silkemykt som en nyvasket angorakanin«de er bare mennesker. Feilbarlige mennesker, men definitivt mennesker. Ikke djevler.» For djevler kjører ikke sparkesykler. (Jeg sa ikke det siste, altså.) 

Han ble stille i noen sekunder før han sa: «Nei, men jo, men ja, jeg tror jo på … du er kristen, ikke sant?» «Ja,» sa jeg. «Jeg også,» sa han.  

Leser, jeg måpte. Inni meg. 

Det minte meg om noe Paulus sa en gang: «La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.» (Fil 4,5) 

Det er et nytt år. Jeg liker ikke nyttårsforsetter, men jeg tror jeg akkurat fant overskriften jeg vil prøve å sette på året som ligger foran.