Ettåring- Er det verdt det?

Nå har jeg vært hjemme i Norge i noen måneder og fått god tid til å reflektere over året som har vært. Mitt tredje friår. Jeg var egentlig klar for å begynne å studere, men noen «gudfeldigheter» gjorde at jeg endte opp i Mongolia. Men var det verdt det? Å sette livet på pause og reise fra alt og alle jeg kjenner?

Skolehverdag og aktivitetspark

Hovedoppgaven min var å undervise misjonærbarn – en helt ny og veldig givende erfaring. I tillegg jobbet jeg 50 prosent i aktivitetsparken, hvor barn og unge samles til fotball, volleyball og lek. Om vinteren er det høysesong, da er skøytebanen åpen. Det var utrolig gøy å se hvor mye glede den kunne gi. Der fikk jeg prøve meg på ishockey for første gang. Jeg fikk også oppleve naturen rundt Khovd, blant annet på fjellturer med massiv utsikt og lange kjøreturer off road.

Fotball på tross av språkbarriere

Fotballtreningene med mongolske gutter (8–13 år) var både utfordrende og meningsfulle. Språkbarrieren gjorde kommunikasjonen vanskelig, men med tålmodighet – og hjelp fra noen av barna som kunne litt engelsk – fikk vi etter hvert til samspill og lagånd. Det ble en fin måte å bygge relasjoner på og bidra til fellesskapet.

Kjendis i en liten by

Khovd er en by med omtrent 35 000 innbyggere, men det føles mye mindre. Engelskkunnskapene er begrensede, så det ble sjelden lange samtaler, men smil, nikk og vennlige hilsener var det aldri mangel på. Som utlending fikk jeg mye oppmerksomhet – nesten som en liten kjendis på gata.

Treningssenteret, vennskap og tro

Fellesskapet med misjonærer fra blant annet Norge, Brasil, England og USA betydde mye. «Mens Monday night» med fotball eller brettspill var alltid noe å se frem til. På treningssenteret fikk jeg også flere gode relasjoner. Selv om ikke alle kunne engelsk, hjalp vi hverandre og hilste alltid når vi møttes. Jeg fikk etter hvert en nær relasjon til en av de som snakket engelsk der. Vi utvekslet kulturelle opplevelser – han introduserte meg for mongolsk kultur og mat, og jeg delte vestlig kultur og mat med ham. Etter hvert begynte han å stille spørsmål om kristendom, og han begynte fort å gå fast i kirka hver søndag.

Så – var alt verdt det?

Ja. Jeg har fått vokse som person gjennom mange ulike utfordringer. Jeg bærer med meg lærdommer jeg ennå ikke er klok nok til å formulere, erfaringer som har formet meg mer enn jeg klarer å forklare. Jeg har lært masse om en ny kultur, fått et bredere perspektiv på livet – og ikke minst en dypere innsikt i hvem Gud er.