To eldre damer i bønn

Det er lørdag, tidlig i februar – ute er det fullt av liv og aktivitet på skøytebanen og klubbhuset her i Khovd. Sola skinner som vanlig fra knallblå himmel. Temperaturen ligger på rundt 20 gode kalde grader, og det er helt vindstille.

Folk strømmer stadig på. Noen er godt kledd, mens andre ser ut til å fryse. I dag er det familiedag. Det betyr at det er kun barn som har med seg mor, far eller besteforeldre som får bruke skøytebanen.

Det er noe vi har gjort for å begrense og få mer kontroll på bruken av banen. I tillegg ønsker vi å legge til rette for at familier kan gjøre noe gøy og hyggelig sammen.

David Olsen, tidligere SR og hovedpådriver for dette anlegget, setter på musikk på et enkelt anlegg vi har. Stemningen er god, selv om det er veldig hektisk rundt oss.

Ikke akkurat køkultur

Tankene mine går tilbake til åpningsdagen vi hadde i slutten av november. Vi ble helt overveldet av responsen. 500-600 barn og ungdommer kom innom – og ville stå på skøyter. Noen hadde stått før, andre fikk prøve for første gang.

Jeg husker jeg prøvde å få ungene til stille seg i kø, slik at vi lettere kunne hjelpe å dele ut skøyter, og hjelpe barna med å knyte skøytene godt.

Men her i Mongolia finnes det dessverre ikke noen form for køkultur - i det hele tatt, og det å skulle prøve å lære dem noe nytt på den fronten var sjanseløst. Jeg måtte til slutt gi opp, og endte i stedet opp med å bruke mye krefter på å «dytte» folk tilbake i en slags provisorisk rekke. Resultatet av dette ble til slutt en ødelagt ytterdør …

Står de virkelig her og ber?

Jeg stikker hjem en tur for å hente en lapperøre – som vi ønsker å steke og dele ut til de som kommer innom. David har i tillegg satt på varm drikke som barna skal få varme seg på.                                          

Det er da jeg passerer to eldre damer på veien. De står rett utenfor hockeybanen med foldede hender. Jeg tenker ikke så mye på det før jeg kommer tilbake 5 minutter senere. De står der fortsatt, men nå med armene strekt ut over mot isbanen.

Står de virkelig her og ber? tenker jeg.

Jeg hører med David hvem disse damene er. Han forteller at det er noen frivillige fra ulike kirker som er blitt spurt om å være med og hjelpe til. Da skjønner vi begge at det er nettopp bønn jeg fikk være vitne til.

Tenk, så fint. Her har to eldre mongolske damer foldet sine hender og lagt skøytebanen, området, de besøkende og arbeidet i Guds hender. For en velsignelse!