Høsten det ble så stille i kirken

Akkurat som i Norge – og i andre land – går statistikken i Japan opp og ned når det gjelder antall smittede av Covid 19. I Tokyo var det i sommer på det meste over 400 nye smittetilfeller daglig. Siden har det vært nede i bare drøye 100 nye om dagen der. I dag var det snaue 200. I Ako var vi oppe i 16 smittede på det meste. Nå er det ingen.

Redde for smitte

Men alle er redde for å bli smittet! Derfor er alt mulig avlyst i høst. Barna går på skolen, ja, men idrettsdag, kulturdag, besøk av foreldre på skolen – alt den slags har kommunen avlyst. Templene skal ikke ha sine matsuri (tempelfestivaler) i høst. I Harmony Hall er det årlige besøket av konsertmesteren i Berlinfilharmonikerne og hans medmusikanter kansellert.

Mange japanere har ikke besøkt familien sin i sommer. Særlig folk som bor i Tokyo og Osaka er redde for å ta imot besøk eller besøke eldre foreldre på landsbygda. Mange lengter etter å møte sine barnebarn!

Jeg skulle hatt besøk av en japansk dame fra Tokyo i september. Men tanken på hvordan menigheten ville reagere på at noen fra et slikt sted skulle overnatte hos meg, gjorde at vi bestemte oss for å utsette besøket.

Hva gjør kirken i høst?

Vi føler oss forpliktet til å gjøre som alle andre i kommunen. Menigheten er ikke bare redd for selve viruset. De er også redde for å havne i nyhetene og bli presentert som en kristen kirke som ikke tar smittevernregler på alvor og utsetter byen for smitte – sånn som man har hørt fra Korea.

Kirkestyret i VJELK har sendt ut veiledning til sine lokalkirker om hvordan man skal legge opp arbeidet, eller rettere sagt, hva man skal unngå. Ako menighet følger således også rådene derfra.

Derfor er aktivitetene på et minimum. Det vil si: Søndagsgudstjenester, bønnemøter og engelskklasser har vi. På søndagene synges bare to vers av hver sang. Det er slitsomt å synge med munnbind på. Ingen kaffekos etter gudstjenesten. De som er redde for å bli tørste i varmen oppfordres til å ha med drikke selv.

Før gudstjenesten og under sangen før prekenen blir det luftet. Hele uka luftes det i timevis. Håndsprit ved inngangen og munnbind er selvsagte ting. Engelskklassene for voksne og ungdom hadde «tea time» før, men nå mener menighetsrådet at vi ikke skal ha det, og elevene er helt enige.

Resten av året blir det ingen spesielle arrangement med innbydelser i postkassene, plakater og den slags. Ikke julemøte for barn og ikke evangeliserende «julekveld» (planlagt til 19.12). Vi har allerede meldt avbud til det finske misjonærekteparet Perendi, som skulle ha sunget, spilt fløyte og gitar og hatt vitnesbyrd den kvelden.

Heldigvis ikke helt stille!

Men ett og annet gjennomføres. Selv om nabolaget ikke arrangerte noe for de eldre i år, valgte Ako kirke å markere «respekt for de eldre»-dagen i midten av september. Vel, vi markerte dagen for dem som vanligvis kommer, og lot være å sende innbydelser til ikke-kristne.

Yun Suu Park, ansatt som evangelist fra 1. juli, fikk i oppdrag å gi de eldre et gudsord, be for dem og dele ut en liten pakke med bibelvers-kort og manju (en slags japansk kake med bønnemasse inni).

Snart er det allehelgensdag. Da kommer vanligvis mange. I år vil vi markere dagen, men på en enklere måte enn vi vanligvis gjør.

Nå som vi skulle gjort mer

Det føles litt rart å være en misjonær som driver minst mulig utadrettet arbeid. Likeledes føles det rart å ikke kunne ha flere barne- og ungdomsmøter enn før, etter at vi ble to arbeidere. Det var jo det som var meningen … Men det er bare å finne seg i at slik er det i disse korona-tider. Mange steder i verden har det verre enn oss!

Yun Soo Park har i september prøvd med nettsamling for ungdom. Ungdommene ønsker å fortsette med det. VJELKs ungdomsarbeidere arrangerer for øvrig nettsamlinger for ungdom hver lørdag kveld en times tid.

https://kariopperud.wordpress.com/2020/09/30/corona-host-hva-gjor-vi-med-det/