Hva var?

Hva var...?

Her finner du forklaring og svar på noen vanskelige spørsmål som kan dukke opp

Hva var...

... skapelsen?

...syndefallet?

...patriarkene?

SKAPELSEN
Bibelen begynner med å fortelle om hvordan Gud skapte himmelen og jorden. 1 Mos 1-2 forteller denne historien. De to kapitlene forteller samme historien, men på to litt ulike måter. Slik lærer vi noe viktig om Gud.

I 1 Mos 1 leser vi hvordan Gud skaper hele universet på seks dager. I det store og tomme mørket roper Gud “Bli lys!”. Og så blir det lys. Han bruker stemmen sin og taler ord. Når Gud taler så skjer det han sier. Det lærer oss noe om Guds makt. Det lærer oss også noe om Guds ord og at vi gjør lurt i å lytte når Gud taler. Som kristne tror vi at Bibelen er Guds ord. Der taler han. Derfor er det også viktig å lære mer om Bibelen, å høre mer av hva Gud vil si til oss.

Gjennom de seks dagene skiller Gud mellom lys og mørke, mellom jord og himmel, mellom landjord og hav. Når han har gjort det, fyller han jorden, havet og himmelen med liv og planter. Til slutt skaper han mennesket. Han skaper mennesket som mann og kvinne. Da er alt godt og på den syvende dagen leser vi at Gud hviler. Det er også grunnen til at søndagen er en fridag. Etter en lang arbeidsuke er det godt å hvile.

Mens Gud i 1 Mos 1 først og fremst bruker ord til å skape, er det litt annerledes i det neste kapitlet. Også der fortelles det om hvordan Gud skapte. Men der står det om at han brukte hendene til å plante en hage, forme en mann og bygge en kvinne. Det skal lære oss at Gud ikke bare er stor, mektig og langt over oss. Men han er også en Gud som vil være nær.

I 1 Mos 2 lærer vi at mannen het Adam og i kap 3 at kvinnen het Eva. De er de to første menneskene på jorden. De er opphavet til alle andre mennesker, sier Bibelen. Gud plasserte Adam og Eva i en deilig hage, Eden. Der skulle de bo og være sammen med Gud. Men slik ble det dessverre ikke. I 1 Mos 3 leser vi om syndefallet. Det ødela alt!

SYNDEFALLET
Syndefallet er noe som skjer allerede på side 4 i Bibelen, i 1 Mosebok kapittel 3. Det skjer altså helt i starten, like etter at Gud har skapt himmel og jord.

Da Gud var ferdig med å skape alle ting var verden et perfekt sted. Det fantes ingenting ondt. De første menneskene, Adam og Eva, levde i Edens hage. Navnet Eden betyr “deilig” og hagen var et deilig sted å være. Her fantes frukttrær med god og mettende frukt. Her gikk Gud på tur om kvelden og menneskene kunne løpe til ham og være sammen med ham.

Dette herlige livet ble fullstendig ødelagt av syndefallet. Hva er så syndefallet?

Midt i Edens hage stod et spesielt tre – det ble kalt treet til kunnskap om godt og ondt. Det var et tre menneskene ikke fikk lov til å spise av. De kunne fritt spise av alle trærne i hagen bortsett fra dette. Dette var det eneste kravet Gud stilte til dem. Vi kan gjerne se på det som en test. Ville menneskene være lydige mot Gud eller ikke?

En dag kommer slangen og snakker til Eva. Vi vet ikke hvem slangen er og hvor han kom fra, annet enn at han er et av dyrene Gud har skapt. Men denne slangen viser seg fort som en fiende av Gud. I kristendommen regner man vanligvis med at slangen på en eller annen måte er den samme som djevelen, Guds store fiende.

Slangen kommer til Eva og lokker henne. Han vrenger på det Gud har sagt om treet til kunnskap om godt og ondt, og lyver til henne. Hun tror på slangen og vi leser at hun strakte ut hånden, tok av treet og spiste. I tillegg gav hun til Adam som også spiste.

Da de hadde gjort det, skjedde det en forandring. Verden ble ikke som før. De ble flaue og skamfulle på grunn av at de var nakne, kroppen ble noe ekkelt og flaut for dem. Da Gud kom på sin vanlige kveldstur i hagen, løp de og gjemte seg i stedet for å løpe til Gud. De begynte å skylde på hverandre da Gud spurte dem om hva de hadde gjort.

Synd handler om å være ulydige mot det Gud har sagt. Og følgen av synden var at alt det gode i verden ble ødelagt. Mennesket fikk ødelagt sitt forhold til Gud, sitt selvbilde, sitt forhold til andre mennesker og sitt forhold til verden og miljøet. Død, sykdom og smerte ble en del av dagliglivet.

Etter syndefallet ble Adam og Eva kastet ut av Edens hage og hagen ble stengt. Når vi leser de neste kapitlene etter syndefallet får vi en eneste lang beskrivelse av hvordan synd og ondskap ødelegger livet på jorden. Menneskene er onde og grusomme mot hverandre og bryter med alt Gud har sagt.

PATRIARKENE
Ordet patriark er knyttet til ordet far. Og når vi snakker om patriarkene i Bibelen, så er det israelsfolket sine fedre det handler om. De heter Abraham, Isak og Jakob.

Abraham var den første. Han bodde ikke i Israel opprinnelig, men i det som er dagens Irak. Der levde han med sin familie og kjente ikke Bibelens Gud. Abraham var gift med Sara og de var barnløse.

Abrahams liv ble fullstendig forandret da Gud tok kontakt. Da var han en gammel mann på 75 år og kona var 65. Gud ba ham om å bryte opp fra sin familie og reise til et land Gud skulle vise ham. Gud lovte ham etterkommere, land og velsignelse. Uten å vite hva han går til, gjør Abraham som Gud har sagt. Det er ikke for ingenting at han regnes som et stort forbilde på hva tro er for noe. Han stoler på Gud og reiser til landet Gud hadde lovet, Israel.

Bibelen bruker mye plass på å fortelle om Abraham. Det går 25 år før han og Sara endelig får sønnen Gud hadde lovet. Det er vanskelig å gå og vente så lenge. Men Abraham holdt ut og til slutt ble sønnen Isak født.

Av en eller annen grunn bruker ikke Bibelen så mye plass på å fortelle om Isak. Han gifter seg med Rebekka og de sliter også med å få barn. Men som sin far Abraham, går Isak til Gud med dette problemet og ber for seg og sin kone. Da får de to sønner, tvillingene Esau og Jakob.

De to guttene er veldig forskjellige. Eldstemann, Esau, er en hårete mann som liker å jakte. Han er favorittsønnen til Isak. Lillebror Jakob, har glatt hud og trives best sammen med moren, Rebekka. Jakob viser seg å være en luring. Han narrer til seg rettighetene Esau har som eldstemann. Da blir Esau så sint at han truer med å drepe broren, og Jakob må flykte.

Han flykter til sin onkel, Laban. Der gifter han seg etter hvert med sine to søskenbarn, Rakel og Leah. Bibelen forteller at han elsket Rakel høyere enn Leah. Men i starten er det bare Leah som kan få barn. Hun får mange sønner, før Rakel også får sønner.

Til sammen får Jakob tolv sønner og ut fra disse tolv kom siden de familiene som utgjorde israelsfolket – Israels tolv stammer.

Jakob framstår hele tiden som en luring. Han narrer andre mennesker og er ikke redd for å trikse til seg goder. Etter 20 år borte fra familien og hjemlandet vender han til slutt tilbake. På hjemveien får han et møte med Gud og blir en forandret person.

Når vi leser videre historien om sønnene til Jakob, ser vi dessverre at de ikke er så mye bedre enn faren. Det er fiendskap og misunnelse mellom dem og dette får alvorlige følger. De ender opp med å selge Josef, Jakobs favorittsønn, som slave til Egypt. Faren lurer de til å tro at Josef er død. Josef har noen vanskelige år i Egypt, men opplever midt i vanskelighetene at Gud er med og Gud har store planer. Han gjør det slik at Josef ender opp som “statsminister” i Egypt og Josef redder landet Egypt fra en stor sultkatastrofe.

Sultkatastrofen rammer også Josefs familie, som bor i Israel, og de reiser til Egypt for å kjøpe korn. En lang historie ender med at de møtes, Josef tilgir brødrene og hele familien flytter til Egypt hvor det er mulig å overleve hungersnøden.

UTGANGEN FRA EGYPT
Den delen av israelsfolkets historie som er knyttet til utgangen fra Egypt fortelles fra 2 Mosebok til Josvas bok.

Etter en tid dør Josef og Israelsfolket vokser og blir mange. En ny kongeslekt overtar i Egypt og de kjenner ikke til bakgrunnen til israelsfolket. Den nye kongen gjør israelsfolket til slaver og tvinger dem til å jobbe hardt i mange hundre år.

I denne vanskelige situasjonen blir det født en liten gutt. Han får navnet Moses. Han blir født i en tid der Egypts konge forsøker å drepe alle nyfødte guttebarn hos israelsfolket. Men Moses blir reddet fra døden av selveste prinsessen av Egypt. Hun lar ham vokse opp som prins i Egypt og det er han i 40 år.

40 år gammel går han en dag ut for å se på hvordan israelsfolket har det. Synet som møter ham gjør ham fortvilet og når han ser en egypter slå en israeler, griper Moses inn og dreper egypteren. Det gjør at Moses må flykte langt bort.

Nye 40 år går og Moses får seg en liten familie i det fremmede landet han har flyktet til. Jobben hans er å gjete sauer. Bibelen forteller om hvordan Gud en dag viser seg for Moses i en brennende tornebusk og gir ham et stort og vanskelig oppdrag. Moses skal reise tilbake til Egypt og der skal han lede israelsfolket ut av fangenskapet og tilbake til landet kom fra, Israel.

I 2 Mosebok 4-15 leser vi den spennende historien om hvordan dette skjer. Gud må bruke kraftige virkemidler for å få Egypts konge til å forstå at han ikke kan stanse Guds planer. Vi leser om hvordan Gud sender ti plager som rammer Egypt. Noe som er viktig med disse plagene er at de ikke bare er plager på vanlig måte. Når Gud for eksempel gjør vannet i elven Nilen til blod, så har det også en symbolsk betydning. For egypterne var Nilen også en gud som de bad til og som de kalte Hapi. Ved å gjøre Nilen til blod kan vi på en måte si at Gud viser seg som uendelig mye sterkere enn Hapi. Dermed er disse plagene mye verre for egypterne enn vi tror ved første øyekast.

Gud fører Israel ut av Egypt og de legger i vei ut i ørkenen. Han fører dem en liten omvei, slik at de først stanser ved Sinaifjellet. Der leser vi om hvordan Gud møter Israel og gir dem de ti bud, en rekke lover og regler for hvordan man skal leve og ikke minst et tabernakel – et telt hvor de kunne komme nær Gud med offer og bønner.

Men selv om Gud fra nå av bor midt blant israelsfolket og alltid er tilgjengelig, er folket likevel ulydige mot ham. Flere ganger viser de at de ikke stoler på ham. Til slutt er det så ille at Gud bestemmer en straff over dem. Ingen av dem som reiste fra Egypt skal få komme inn i Israel. Bare barna deres skal få oppleve den gleden.

Det tar 40 år før alle de som reiste fra Egypt er døde. Og først da føres folket endelig inn i Israel. Det leser vi om i boken som heter Josvas bok. Det er en ganske krigersk bok, for det bodde nemlig andre folk i Israel. Men nå hadde de gjennom mange hundre år levd liv i ulydighet mot Gud og derfor bestemte Gud at de ikke lenger skulle få bo i landet. Gud hjelper israelsfolket til å ta landet og de slår seg ned der. Og der skal de bo gjennom mange hundre år.

DOMMERNE
Da israelsfolket hadde slått seg ned i landet Gud hadde lovet dem, skjedde det at de fort glemte Gud. Dette er noe Gud hadde advart dem kraftig mot på forhånd. I 5 Mosebok leser vi en lang tale Moses holder til folket rett før de skal inn i landet Israel. I den talen forteller han dem at det er et godt land de nå skal komme til. Og i det landet kommer de til å få det godt. Men når man har det godt skjer det veldig ofte at man glemmer Gud. Og nettopp det skjer med israelsfolket gjennom de neste århundrene.

Barna som vokser opp får ikke høre historiene om Gud og det han har gjort for israelsfolket. Dermed glemmer de Gud og begynner i stedet å be til andre guder – statuer, trær, steiner osv.

Når Gud ser dette gjør han noe vi gjerne kan synes er merkelig. Han sender vanskelige tider. På samme måten som gode tider gjør at mennesker ofte glemmer Gud, så gjør vonde tider at mennesker ofte roper til Gud. Dette skjer i den perioden av israelsfolkets historie som vi kaller dommertiden.

Når israelsfolket får det vanskelig, roper de til Gud om hjelp. Da sender Gud mennesker som redder folket. Disse er dommerne. De ledet folket i krig mot fiender, sørget for at landet ble styrt på en rettferdig måte og de minnet folket om Gud.

Dommertiden en tid hvor den samme historien gjentar seg gang på gang. Folket glemmer Gud og ber til avguder, Gud sender vanskeligheter, folket roper til Gud, Gud sender en dommer som redder dem. Når dommeren dør så glemmer de Gud igjen, og så er det på han igjen.

Boken som forteller om denne tiden heter “Dommerne”. Det er en spennende bok og vi møter 12 dommere som Gud sender til Israel. Noen får vi bare vite navnet på, mens det fortelles mye om andre av dem. De mest kjente dommerne heter Debora, Gideon og Samson.

Når dommerboken slutter, sitter vi med en følelse av at dette ser skikkelig ille ut. Det går ikke veldig bra med israelsfolket. Det er behov for en konge som kan samle dem og sørge for at lovene følges og minne folket om at det er Gud de skal be til.

KONGENE OG KRIGENE
Etter Dommernes bok kommer fire lange historiebøker til – Samuelsbøkene og Kongebøkene. Gjennom disse bøkene lærer vi om en lang periode i Israels historie, en periode på nesten 500 år. Denne perioden kaller vi gjerne for kongetiden, ganske enkelt fordi det var en tid da Israel hadde konger.

Dommernes bok og dommertiden slutter med et sterkt behov for en konge til å samle folket. I kongetiden skjer dette. De tre første kongene het Saul, David og Salomo. De var de eneste kongene som regjerte over hele Israel. Da Salomo døde, ble landet delt i to riker med to hovedsteder, Samaria og Jerusalem. Hvert av disse rikene hadde hver sin konge. Dette skjedde som straff for at kong Salomo begynte å be til andre guder.

Etter at riket ble delt regjerte Davids slekt i sør, i riket Juda, mens det var mye mer urolig i nord, i Israel. Der skjedde det mange ganger at noen gjorde opprør mot kongen og avsatte ham.

Kongens jobb i både Juda og Israel var å lede folket. Kongen var gjerne dommer i vanskelige saker, han laget lover og regler, han krevde inn skatt, han passet på religionen og han ledet folket i krig.

Dette var en periode med ganske mye krig og uroligheter. Gang på gang leser vi at kongen måtte ta med seg hæren sin for å krige mot fiendefolk. Rundt Israel lå det også noen veldig store og mektige land (Egypt, Assyria og Babylonia) og disse bidrog også til at det kunne komme krig og vanskelige tider.

Selv om kongene sørget for at det var mer ro og orden i landet, ble ikke folket sitt forhold til Gud så mye bedre. Av de tre første kongene var det bare kong David som fulgte Gud hele livet. Både Saul og Salomo forlot Gud, Saul fordi han ble stor i egne øyne og Salomo fordi han begynte å be til andre guder.

Likevel fikk særlig Salomo mye å si. For mens han ennå fulgte Gud bygde han et stort hus, et tempel, i Jerusalem. Der var Gud til stede og der kunne folket komme for å be og ofre til Gud.

Etter at riket ble delt i to, var det ingen konger i nord (i Israel) som fulgte Gud, mens det var noen ganske få konger i sør (i Juda) som gjorde det. Det førte til synd og vonde ting i begge rikene. Og synd er noe Gud straffer. Han sendte mange profeter til begge rikene og de forkynte til folket at de måtte slutte å leve som de gjorde og komme tilbake til Gud og følge hans vilje. Hvis de ikke gjorde det, ville de oppleve Guds straff.

Bibelens triste budskap er at folket bare fortsatte å gjøre mot Guds vilje og til slutt kom også straffen. I 722 før Kristus kom hæren til riket Assyria og omringet hovedstaden i nord, Samaria. Byen falt og folket ble ført i fangenskap, bort fra landet Gud hadde gitt dem. Litt over 100 år senere, i 587 før Kristus, kom en ny fiende, Babylonia, og omringet Jerusalem. På samme måte som Samaria, falt byen og folket ble ført i fangenskap. Gud straffet folket for deres synd.

PROFETENE
En viktig gruppe mennesker vi møter i Bibelen er profetene. De levde særlig i det vi kaller kongetiden, altså den tiden da det hersket konger i Israel.

En profet var vanligvis en mann, men det fantes noen kvinner også som var profeter. Bibelen bruker to forskjellige ord for profet. Det ene er ordet “seer” og det andre er “profet”. De to ordene sier en del om hva profetene var for noe.

For det første var en profet et menneske som så noe. Det de så var budskap fra Gud. Ofte viste Gud seg i syner og drømmer og der talte han til profetene. Mange ganger var dette ting som handlet om framtiden.

Selve ordet “profet” betyr “å bære fram”. Profetene skulle bære fram et budskap. De talte ord fra Gud til folket. I stedet for at Gud snakket direkte fra himmelen slik at hele folket hørte, snakket han til en profet som sa det videre til folket.

Innholdet i profetens ord kunne være mye forskjellig. Men særlig er advarsler og løfter viktige. De advarte folket dersom de gjorde mot Guds vilje. Og når vi leser i GT, ser vi at det ofte skjedde. Derfor måtte Gud gang på gang sende profeter for å advare folket. Målet med advarselen var at folket skulle slutte å gjøre som de gjorde og heller søke Gud igjen. Dette kaller vi omvendelse. Omvendelse er at du snur deg (vender om) og går i motsatt retning av det du har gått. Mesteparten av profetene sin forkynnelse er slike advarsler.

Løftene profetene bar fram var ord fra Gud om framtiden. Særlig viktig er alle løftene om Jesus. Mange hundre år før Jesus ble født kom de forskjellige profetene og fortalte folket om at det i framtiden skulle bli født et barn, en konge og en frelser.

Profetene fikk vite fra Gud at Jesus skulle bli født i Betlehem, bo i Nasaret, at han skulle gjøre under og tegn og at han skulle dø for folket. Alt dette ble sagt mange hundre år før Jesus kom.

Noen av profetene skrev ned forkynnelsen. Derfor har vi 15 profetbøker i Bibelen (16 med Daniel). De mest kjente er sikkert Jesaja og Jeremia. Det er også de lengste bøkene. Den korteste profetboken heter Obadja og er bare én side lang.

Men ikke alle profetene har fått egne bøker. Bibelen snakker også om profeter som Moses, Elias og Elisa. Disse var også veldig viktige.

EKSILET
Når vi snakker om eksilet, snakker vi om noe som skjedde i år 587 f.Kr. Da hadde Israelsfolket i lang tid levd et liv mot Guds vilje og syndet mot Gud. Han hadde sendt mange profeter for å advare folket om at det ville gå galt dersom de ikke sluttet å synde. Men folket fortsatte som før. Som straff for dette skjedde det vi kaller eksilet.

I 587 hadde det allerede vært krig og vanskeligheter i mange år. De to store naboene til Israel, Egypt og Babylon, kjempet om å få kontroll over Israel. Til slutt var det Babylon og kongen der, Nebukadnesar, som vant. I 587 angrep han Jerusalem og ødela byen. I tillegg til å rive ned murene og husene, drepte han også kongen og ødela tempelet. Dette var en forferdelig ulykke for Israel.

Tempelet var jo stedet Gud bodde. Da tempelet forsvant, opplevdes det som at Gud flyttet og forlot dem. I tillegg ble hele folket ført i eksil. Ordet eksil betyr at de ikke lenger kunne bo i landet. Når man drar i eksil må man ufrivillig flytte til et annet land.

Israelsfolket ble flyttet til Babylon, det vil si dagens Irak. Der ble de boende som fremmede, sammen med et folk som bad til andre guder. Det var en vond tid for Israel. Det føltes som om Gud hadde forlatt dem.

Heldigvis varte ikke eksilet veldig lenge. Etter 70 år fikk folket reise tilbake til Israel og Jerusalem. Der bygde de opp tempelet og byen. Men noen ny konge fikk de ikke.

GT slutter med at folket fikk reise tilbake til Jerusalem. I de neste 500 årene bodde de i landet, men de hadde ingen konge. Det ble skrevet mange bøker i den perioden, men ingen av dem har kommet med i Bibelen. Det ble en lang ventetid. De ventet på at Gud skulle sende en ny konge til dem.

Den kongen ble til slutt sendt. Og det er den kongen vi møter i NT. Kong Jesus!

Jerusalem på Jesu tid - fariseere, samaritaner, spedalske... ?

Når vi leser historiene om Jesus, møter vi en del ting det kan være nyttig å vite litt om. Derfor trenger vi en liten ordliste:

FARISEER
En fariseer var medlem av et religiøst parti – fariseerpartiet. Det var mennesker som ønsket å leve etter Guds vilje. De var opptatt av å lese i GT og leve etter alle budene og lovene som stod der. De utviklet en rekke leveregler som skulle hjelpe dem til å leve så nær Guds vilje som mulig. Fariseerne var forbilder for folk flest og brukte mye tid på å undervise andre om Guds vilje. Paulus var fariseer før han ble kristen.

Saddukeer: En saddukeer hørte til et annet religiøst parti. De var tettere knyttet til templet og prestene enn det fariseerne var. En viktig forskjell mellom saddukeere og fariseere var at saddukeerne ikke trodde på engler og på de dødes oppstandelse.

SAMARITANER:
En samaritan tilhørte et folk som oppstod i Israel da folket var i eksil. Babylonerne sin måte å holde orden i riket på var ved å flytte folk rundt. Det blir som om USA plutselig bare skulle bestemme at nordmenn og italienere må bytte land. Folkene som ble flyttet til Israel blandet seg med de jødene som ikke ble ført i eksil og overtok deres tro på Gud. På Jesu tid ble samaritanene ikke akseptert og regnet som sanne jøder. Derfor ble de sett ned på og jøder og samaritaner hilste knapt på hverandre.

TOLLERE:
På Jesu tid var Israel en del av Romerriket. Folk i Israel måtte betale skatt til keiseren i Roma og det var tollerne som hadde ansvaret for å samle inn denne skatten. Tollerne var vanlige israelitter, men de jobbet altså for fienden. På grunn av dette ble de hatet. Mange tollere var også uærlige og krevde inn for mye penger, slik at de kunne ta noe til seg selv også.

SPEDALSKE:
Spedalskhet er en farlig, smittsom og dødelig hudsykdom man ikke hadde medisiner mot. Derfor fikk ikke spedalske bo blant friske folk, men måtte bo utenfor byene.

DISIPLENE:
Da Jesus vandret rundt i Israel samlet han rundt seg en gruppe mennesker som han på en særlig måte lærte opp. De kalles disipler. Ordet disippel betyr “elev”. Det var vanlig at mennesker som på en særlig måte kunne Bibelen (GT) hadde en flokk elever rundt seg. Slik var det også med Jesus.

Vi leser om mange disipler, både menn og kvinner. De gikk sammen med Jesus og hørte hans forkynnelse og undervisning. Vi leser også noen ganger der Jesus sendte disiplene sine ut, to og to, for å forkynne på egenhånd.

Av de mange som fulgte etter Jesus valgte han ut 12 menn som han kalte apostler. De fikk være ekstra tett innpå Jesus og han underviste dem ekstra grundig. Bibelen gir oss navnet på de tolv. Noen av dem har to navn. Det skyldes at det var ganske vanlig på den tiden å ha både et jødisk og et gresk navn. Dette kan av og til være litt forvirrende for oss, men de tolv er:

  • Simon/Peter
  • Andreas
  • Jakob (sønn av Sebedeus)
  • Johannes
  • Filip
  • Bartolomeus
  • Thomas
  • Levi/Matteus
  • Jakob (sønn av Alfeus)
  • Taddeus/Judas (sønn av Jakob)
  • Simon (seloten)
  • Judas (Iskariot)


Om Judas leser vi at han sviktet Jesus i påsken og overgav ham til vaktene som arresterte ham. Da Judas innså kva han hadde gjort, angret han og tok selvmord. For å få en ny apostel etter Judas holdt de loddtrekning og Mattias ble valgt (Apg 1).

I de tre årene de var sammen med Jesus var det ofte de ikke forstod hva de var med på. De misforstod Jesus og sviktet ham flere ganger. Men Jesus viste stor tålmodighet med dem og etter at Jesus stod opp og drog tilbake til himmelen, brukte de resten av livet på å spre budskapet om Jesus.

Apostlene ble viktige misjonærer og ledere for de første kristne. Man regner med at alle, utenom Johannes, ble drept av mennesker som prøvde å stoppe budskapet om Jesus. Noen av dem reiste til Europa, mens andre reiste til Asia og Afrika.

Forfølgelse av de første kristne
Når vi snakker om de første kristne får vi det ofte til å høres ut som om de ble forfulgt hele tiden. Dette bildet er bare delvis sant. Det finnes kristne i verden i dag som har det mye vanskeligere enn de første kristne. Men det betyr ikke at forholdene var vanskelige også den første tiden. De kristne har egentlig alltid blitt forfulgt.

Allerede tidlig i Apostlenes gjerninger leser vi om de første forfølgelsene. I Apg 7 blir Stefanus steinet og i Apg 8 bryter den første forfølgelsen ut. De kristne i Jerusalem ble jaget og måtte flykte til alle kanter av Israel. Dette var starten på en tøff tid for de første kristne.

Grunnen til forfølgelsen kunne variere, men det var som oftest en blanding av politikk og religion som lå bak. I Romerriket var man opptatt av at riket skulle være stabilt og alle grupper som truet freden ble forfulgt. I tillegg var kristendommen provoserende for både jøder og for mennesker som dyrket de romerske gudene. En spesielt stor utfordring for kristne i Romerriket var at det var et krav at alle innbyggerne skulle ofre til keiseren. Det nektet selvsagt de kristne å gjøre, og dermed kunne de oppleve forfølgelse.

Etter hvert som tiden gikk begynte det også å gå mange fæle rykter om de kristne. Noen sa for eksempel at nattverden egentlig var en samling der de kristne drepte og spiste barn. Dette var selvsagt ikke sant, men mange trodde likevel på det.

Man regner med at alle apostlene, bortsett fra Johannes, ble drept i forbindelse med forfølgelser. Johannes ble ikke drept, men måtte sitte som fange på øya Patmos, som også var stedet hvor han skrev Johannes Åpenbaring.

Det som er litt spesielt er måten Gud bruker forfølgelsene på. I Apg 8 var de kristne samlet i Jerusalem og holdt sammen der. Men det var jo ikke det Jesus hadde bedt dem om. Han hadde gitt sin misjonsbefaling – de skulle dra ut i hele verden og forkynne om Jesus for alle mennesker. Likevel satt de altså i Jerusalem. Når forfølgelsene bryter ut sprer de seg, og det tar ikke lange tiden før de begynner å forkynne for andre – også folk som ikke var jøder.

Endetiden
Et stort og vanskelig punkt i kristendommen er det vi kaller “endetiden”. Selve ordet “endetid” sikter til tiden før denne verden går til grunne. Bibelen lærer nemlig mange plasser at Gud skal la denne verden gå til grunne og deretter skape en ny himmel og en ny jord. Akkurat her er ikke Bibelen like enkel å forstå, så mange kristne mener at Gud skal fornye den jorden vi allerede bor på.

Jesus skal komme tilbake og da skal han komme for å dømme levende og døde. De døde skal vekkes opp og alle skal fram for Guds domstol. Der skal det bli gjort forskjell på mennesker. De som tror på Jesus skal skilles fra dem som ikke tror på Jesus. De troende blir frelst og skal være sammen med Jesus på den nye jorden, mens de som ikke trodde går fortapt og skal tilbringe evigheten i det Bibelen kaller “ildsjøen”. Det er et forferdelig sted.

Tiden før Jesus kommer igjen er også beskrevet i Bibelen.

Alt er ikke like lett å forstå, men det er tydelig at det skal være vanskelige og urolige tider, med mye forfølgelse. I tillegg skal det være en tid preget av misjon og at ordet om Jesus spres til alle mennesker. Jesus har selv sagt at enden ikke skal komme før alle folkeslag har fått høre om ham.

Ellers snakker Bibelen om Den store trengselen, Antikrist (Dyret), de tusen år, Armageddon og mange andre ting vi møter både i kirken og i Hollywood. Her er det, som sagt, ikke helt enkelt å vite hvordan alt skal være. Men alt i alt forstår vi at det blir vanskelige tider.

Bibelens hovedbudskap om endetiden er at de som tror på Jesus må holde seg våkne og følge med. Jesus har lovet å komme, men han har ikke sagt når han kommer.