LEDER: De som er opptatt av misjon bør også brenne for å nå andre folkegrupper med evangeliet her i Norge. Men hvordan skal vi som kristne forholde oss til konvertitter som får avslag på oppholdstillatelse?
Norge har i løpet av noen tiår blitt et flerkulturelt land. Flere hundretusen mennesker i landet vårt har nå røtter i land utenfor Europa.
I den offentlige debatten handler mye om de som er muslimer. Det gjør at det er lett å glemme at mange nye landsmenn er kristne – eller har blitt kristne i Norge.
De som er opptatt av misjon bør også brenne for å nå andre folkegrupper med evangeliet her i Norge. Og heldigvis foregår det et utadrettet flerkulturelt arbeid flere steder i regi av NLM. Men vi kunne helt sikkert gjort mer.
I dette nummeret av Utsyn (nr 3/20) skriver vi om ansvaret vårt overfor konvertitter, de som er blitt kristne i Norge. En særlig utfordring er at en del av disse ikke har lovlig opphold i Norge. Hva skal vi da gjøre?
De siste månedene har det stått mye i norske medier om Arne Viste og Gunnar Stålsett. Begge disse har brutt norsk lov ved å gi arbeid til mennesker uten gyldig opphold i Norge.
Jeg har stor respekt for valgene som Viste og Stålsett har foretatt. Alt tilsier at de har vært motivert av idealet om å vise barmhjertighet mot svært sårbare mennesker. Det bør vi verdsette.
De som Viste og Stålsett har gitt arbeid omtales ofte som «ureturnerbare» flyktninger. Det skal være omkring 3000 slike personer i landet vårt. Deres situasjon kan variere. Men alle har til felles at de har fått avslag på sin asylsøknad og derfor er forpliktet til å returnere til sitt hjemland.
I utgangspunktet kan norske myndigheter bruke tvang for å returnere personer i en slik situasjon. Men av ulike grunner kan dette være vanskelig. Og derfor brukes begrepet «ureturnerbar».
Er det rimelig å nekte disse, som ofte er arbeidsføre, muligheten til å jobbe? Noen vil vektlegge at hovedproblemet er at de det gjelder nekter å forlate Norge, og at vi ikke bør endre loven slik at det blir mer fristende å sabotere pålegg fra norske myndigheter. Andre mener at en slik holdning er hjerterå og innebærer å stikke hodet i sanden. Uansett er dette et politisk spørsmål som det er vanskelig å gi et entydig svar på ut fra kristen etikk.
"Vi kan ikke være passive hvis vi opplever at mennesker utsettes for grov urett."
Det finnes mange sterke historier om urimelige avslag på asylsøknader. For eksempel kan det virke ubegripelig at mennesker som i flere år har levd som aktive kristne opplever at myndighetene ikke tror at omvendelsen er reell.
Derfor er det helt naturlig at kristne engasjerer seg i deres sak – også om konsekvensen blir sivil ulydighet. Vi kan ikke være passive hvis vi opplever at mennesker utsettes for grov urett.
Men det er viktig å skille mellom det å engasjere seg i konkrete menneskers situasjon og det å generelt oppfordre til lovbrudd. Det siste bør kristne unngå – også om man skulle mene at norsk asyl- og innvandringspolitikk bør endres.