Smalere meningskorridor

LEDER: I Sverige snakkes det iblant om «åsiktskorridoren», altså «meningskorridoren», som viser til bredden av meninger som tillates før sanksjoner innføres. De siste ukene har vist oss at meningskorridoren smalnes inn i Norge.

Dette blir ikke minst tydelig når stikkordet er «likestilling». Både i mediene – og i det politiske miljøet – synes alarmen å gå når noen vil differensiere mellom kjønn eller seksuelle preferanser. Likestilling er blitt et slags hellig ideal.

Lokk på debatten. 16. oktober holdt Til Helhet, i samarbeid med Frimodig Kirke, et seminar på NLA Høgskolen i Bergen. Reaksjonene ble voldsomme. Årsaken var antagelig tittelen på foredraget til Mike Davidson: «Endring eller sølibat – det er spørsmålet. Korleis hjelper vi dei som ønskjer å forlate homoseksuell praksis og kjensler?»

Foredragets tittel signaliserer en motstand mot å likestille homofilt samliv med heterofilt samliv. Slikt tåles ikke i det tolerante Norge. Mange har rast mot dem som fortsatt mener at enkelte seksuelle følelser er mindre ønskelige enn andre. Innimellom ropes det etter sanksjoner: Noen vil forby slike holdninger, stanse alt som (upresist) kalles «homoterapi» eller gripe inn overfor NLA (som bare leide ut lokalene sine).

Mest overraskende var kritikken noen ansatte ved NLA rettet mot skolens styre og verdigrunnlag. Forskerforbundet og Utdanningsforbudet ved skolen skrev i et leserinnlegg (VL 22/10) at de «tar sterk avstand fra konverteringspraksis som innebærer at homofili blir oppfattet som en sykdom eller brist som skal helbredes». Påstanden røper manglende interesse for hva Mike Davidson faktisk står for. Dessuten er det ironisk at de ansatte også advarte NLAs styre imot å legge «lokk på de vanskelige debattene». Er ikke ønsket om å nekte Til Helhet muligheten for å leie høgskolens lokaler nettopp å legge lokk på debatten?

Mest overraskende var kritikken noen ansatte ved NLA rettet mot skolens styre og verdigrunnlag.

Frata støtte. Kravet om full oppslutning om likestilling foregår også på andre arenaer. I Oslo kommune sier det ferske byrådet at de ønsker «å få mulighet til å stille krav om likestilling og inkludering til organisasjoner som mottar offentlig støtte». Det vil bety at trossamfunn fratas støtte hvis de ikke har kjønnsbalanse i sine styrer. Byrådet påstår at Oslo skal være en mangfoldig by, men grensen nås altså når noen dropper kjønnskvotering.

Litt av den samme mekanismen ser vi når VID vitenskapelige høgskole (hvor tidligere Misjonshøgskolen i Stavanger inngår) kommenterer at professor Knut Alfsvåg i en fersk bok forteller at han «av teologiske grunner er imot at kvinner skal ordineres til prestetjeneste». Konstituert rektor sier det slik: «Debatten om kvinners prestetjeneste er over» (VL 22/10). Tydeligere kan det ikke markeres at å slutte opp om likestilling er viktigere enn å åpne for en samtale om bibeltekster.