Forfølgelse på norsk

LEDER: Forfølgelse kommer i ulike grader og varianter. Tolereres det at en norsk statsråd står for helt alminnelig kristendom?

17. januar ble det klart at Kristelig Folkeparti skulle gå inn i regjeringen. Noen dager ble tre statsråder fra KrF utnevnt – Kjell Ingolf Ropstad, Dag-Inge Ulstein og Olaug Bollestad. Særlig førstnevnte er blitt utsatt for et mediekjør som gjør det nødvendig å spørre: Tolereres det at en norsk statsråd står for helt alminnelig kristendom?

Det mest ubehagelig med dette spørsmålet er konsekvensene av et nei. For ingen bør ha større frihet til å stå for noe i et samfunn – også en minoritetsposisjon – enn politikere. Hele poenget med ulike politiske partier er jo at disse skal fremme ulike meninger.

Da kan det være verre å være ansatt i det offentlige. De siste årene har jeg møtt flere kristne fagpersoner som ikke våger å være offentlige om sitt syn på abort, sex før ekteskapet eller homofilt samliv. Det kan føre til en vanskeligere arbeidshverdag, færre karrieremuligheter, og – i verste fall – kan jobben ryke. Noen har også fått problemer på grunn av sin overbevisning.

Kanskje ville også statsrådsjobben blitt kortvarig for Ropstad hvis han ikke hadde rykket ut og tatt «avstand fra seksuell reorientering». Årsaken var at Klassekampen koblet Ropstad, som er medlem i Oslo Misjonskirke Betlehem Oslo til det tverrkirkelige nettverket Til Helhet (se side 3). I etterkant påsto flere medier bastant, men lite presist, at Til Helhet ville «omvende» eller «reorientere» homofile.

Etter Ropstads «brannslokking» uttalte statsminister Solberg at hun var glad for hans uttalelse. Hva hadde hun gjort hvis Ropstad isteden hadde forsvart Til Helhet og hevdet at kristne selvsagt må ha frihet til å støtte homofile som ikke vil gå inn i et homofilt forhold?

Noen vil antagelig mene at den sterke kritikken av Ropstad ikke betyr at det er forfølgelse i Norge. For det første er det ingen menneskerett å være statsråd (og det er helt sant). For det andre lever norske kristne tross alt under andre forhold enn mange kristne andre steder i verden (også helt sant).

Likevel bør vi huske at forfølgelse kommer i ulike grader og varianter. For noen år siden var jeg et sted i Sentral-Asia hvor kristne virkelig forfølges. Men få havner fengsel. Langt vanligere straff er høye bøter. Og slik straff har stor effekt. Å miste økonomisk trygghet kan iblant skremme like mye som fengsel.

Kanskje må også flere og flere kristne i Norge måtte velge mellom å ha en god karriere og å være en tydelig kristen. Riktignok sier Jesus, når han sender disiplene «som får blant ulver», at de må være «kloke som slanger og enfoldige som duer». Men noen ganger holder ikke forsiktighet og klokskap. Er vi da forberedt på at troen kan koste dyrt?