bilde av tre jenter i hijab

Vet hvor jeg skal etter døden

Når du leser dette har den viktige fastemåneden for folket jeg bor blant, begynt for fullt.

Moskeene er mer aktive. Nå er det ikke lenger nok med de faste 5 bønnetidene. Man skal helst be enda flere og lengre bønner for å oppnå noen ekstra ”credits”.  Og selvfølgelig skal man faste gjennom dagen og gjøre andre gode gjerninger.

Det er en tid hvor man igjen kan bevise at man er en god muslim og dermed øke sjansen for å komme til Paradis. Sånn er det for naboene mine, kollegaene mine og nesten 100 % av befolkningen i området jeg bor i.

Og jeg har fått beskjed av en kollega at jeg, som lege og siden jeg jobber blant fattige, allerede er på god vei til Paradis — jeg må bare omvende meg til deres tro, og så skulle det NESTEN være i boks.

Men selvfølgelig kan hun ikke garantere at det er nok. Ikke for meg og ikke for henne selv.

  

 Jeg vet 100 %

Og for en stund tilbake hadde jeg en kopp kaffe med to lokale venninner. ”Nuura” hjelper meg i huset, men hun har også blitt en god venn. Så de dagene vi begge er hjemme, prioriterer jeg denne kaffekoppen. Da kan jeg dele liv med ei som forstår mitt gebrokne forsøk på lokalspråket.

Denne dagen lærte jeg uttrykket ”100 %”. Og sammenhengen kom fra ”Sarah”, ei av mine andre lokale venninner som også var på besøk den dagen.

I løpet av samtalen kom nemlig ”Sarah” inn på hva som skjedde etter døden. Hvem kunne vite hvor vi endte da? Begge mine venninner var enige om at det kunne ingen vite 100 %.

Men da fikk jeg, på språket deres med mitt nye uttrykk, få dele at, jo, JEG vet 100 % hvor jeg skal etter døden!

Jeg glemmer aldri uttrykket til ”Nuura” da hun spurte meg: ”Hvordan var det mulig og hvem hadde fortalt meg det?!”

Og jeg fikk fortsette på mitt gebrokne språk, godt hjulpet av ”Sarah”, som også kan engelsk, at det ikke hadde noe med MEG å gjøre, men ALT å gjøre med HAM jeg leste om i Boken min hver dag.

At på grunn av det Jesus gjorde FOR meg, kunne jeg vite 100 % at evigheten min blir i Himmelen. At denne vissheten altså ikke hadde noe med om JEG var god nok, ba nok eller gjorde andre gode gjerninger, selv om jeg selvfølgelig av andre grunner ønsker å være et godt menneske. Den eneste grunnen til at jeg kunne vite 100 %, var at jeg tror på Jesus.

  

 Noe større enn dem selv

Jeg tror de fikk litt å tenke på, begge mine venninner, den dagen. Dette har også åpnet opp for andre viktige samtaler, blant annet om påsken, som jo i år er sammenfallende med deres fastemåned.

Å, som jeg ønsker og ber om at ”Nuura” og ”Sarah”, av samme grunn som meg, skal kunne si at de vet 100 % hvor de kommer etter døden! Ja, at vi alle kan møtes der! Og at de får oppleve at denne vissheten også gir en ny mening med livet her.

Kan du være med og huske på mine to venninner? Be også for alle de andre menneskene her hos oss og i mange andre deler av verden som denne måneden bruker masse tid og krefter på å søke noe større enn dem selv. Må de få møte Ham som allerede har gjort alt 100 %!

 

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.

(Efeserne 2,8)

 

*”Nuura” og ”Sarah” er fiktive navn

Utsending i Øst-Afrika