To kvinner med kjoler og sjal sett bakfra

Gleden i et pusterom

Samfunnet her har mange begrensninger for kvinner, men på fotballbanen får venninnene mine nyte litt frihet. Tenk om jeg en dag kan få vise dem friheten i Jesus også!

Jeg bor i en by der jeg som kvinne må kle meg og oppføre meg på en annen måte enn det jeg er vant til. Med to lange skjørt, ermer som rekker til over albuen (helst dekke hele armen), i tillegg til to skjerf som skal dekke hår og hals, blir det varmt i 30 grader eller mer.

Når jeg er på strømkontoret og skal betale strøm, eller i banken for å utføre et ærend, kan jeg oppleve å bli forbigått i køen fordi det kom en mann, som jo selvsagt må få komme foran damen som venter, han er jo mann. Jeg måtte oppgi min fars navn og telefonnummer for i det hele tatt å få bankkonto, jeg er jo en ugift kvinne.

Treningssentrene er som oftest forbeholdt menn. Noen har egne åpningstider for damer mellom klokken 14 og 16 – altså i siestaen, da det er så varmt at få egentlig orker å trene.

Dette og flere situasjoner skaper mange tanker og frustrasjoner for vestlige, norske meg.  Jeg tenker ofte på hvordan damer og jenter har det i denne byen. Med alle plikter de har i hjemmet, i tillegg til skole og koranskole, blir det lite tid til annet.

 

Glimt av frihetsglede

Hver uke har jeg anledning til å være med unge jenter og damer og spille fotball. Vi får bruke en fotballbane på ettermiddagen, og menn får ikke komme inn på området. Å se friheten og gleden når jentene kan ta av seg lagene med kjoler og sjal og bevege seg fritt, i vanlig treningstøy, gjør inntrykk.

Ofte opplever vi at noen har stort behov for å ta sin frustrasjon ut på fotballbanen. Damer og jenter som sloss på denne måten, har jeg til gode å se andre steder.

Noen ganger opplever vi at enkelte faller i bakken med krampelignende anfall. Da «vet» de andre jentene at dette er en «djin», en ond ånd, og håndterer det deretter. Når jeg ser tomheten og mørket i øynene til den som har anfallet, så tror jeg det er riktig. Og jeg blir forundret over hvor hverdagslig og vanlig dette virker å være.

Men det er gleden de viser over å trene sammen, le, leke og konkurrere som gir meg mye. Å få se utviklingen til enkelte, som for en tid tilbake ofte startet en slåsskamp, men nå fungerer som problemløsere og humørspredere, forteller meg at dette er et viktig tiltak.

 

Hverdagsvitne

Jeg kan ikke med ord forkynne evangeliet for disse jentene. Men jeg kan vise at jeg bryr meg om dem. Jeg kan lære meg navnet og legge merke til når de har vært borte. Jeg kan oppmuntre dem og le sammen med dem.

Jeg kan begynne å bryte ned deres fordommer mot kristne. Dette er en arena hvor jeg kan bygge en relasjon, og kanskje jeg en dag får dele min tro med noen av dem.

Gud har skapt disse nydelige jentene, han elsker dem og har dødd for dem, men de vet ikke om det. Vær med og be om at jeg kan få være Hans lys i denne byen, og at de kan få se hvem Gud virkelig er.  

Utsending i Øst-Afrika