Afrikansk drosjesjåfør smiler i bilvindu

Vennligst bli sittende mens du ber!

De siste månedene har jeg fått være vitne til frimodighet – både andres, og menneskers reaksjon når jeg selv våget. Det har gjort inntrykk.

Vi har vært heldige og fått to turer til Norge i løpet av pandemi-årene. Nå, etter en nydelig sommer i gamlelandet, er det flere opplevelser som dukker opp, og som jeg ønsker å dele med dere.

  

Bønneliv på farta

Da vi sto i kø utenfor flyplassen i Nairobi i fjor, var køen både lang og varm. Vi måtte holde god avstand og møte tidlig opp. Jeg vil anta at vi sto utenfor i minst tre timer før vi slapp inn puljevis i bagasjehallen.

Der ute i køen var det mennesker fra mange nasjoner, både voksne og barn. Mens vi står slik og venter, blir det uro i køen, og jeg ser mennesker som begynner å rulle ut bønnemattene sine. Videre legger de seg ned på mattene, midt på fortauet, og begynner å be.

Det gjorde inntrykk.

Da vi endelig var på plass i flyet, var vi både sultne og slitne, og en lang tur lå foran oss. Vi satte oss godt til rette i setene våre da vi merket oss informasjonen på seteryggen foran oss. Den var ikke til å unngå å få øye på: «Please be seated while praying». (Vennligst bli sittende mens du ber).

Det gjorde inntrykk!

 

Drypp av Guds kjærlighet i Norge

Enda et inntrykk kom i drosjen som kjørte oss fra Sola flyplass og hjem. Sjåføren var fra Øst-Afrika, og mannen min kunne prate med ham på «stammespråket».

Sjåføren ble så glad at han glemte seg bort og kjørte via Ganddal for å sette oss av i Sandnes. «Jeg er ikke vant til at folk prater med meg,» sa han.

Det ga meg en stor tankevekker!

Vi er nå tilbake igjen i Øst-Afrika, men jeg tenker tilbake på en tur jeg hadde til IKEA under oppholdet mitt hjemme.

Jeg kom inn på lageret og ble ekspedert av nettopp en fra Øst-Afrika. Da jeg hilste ham på morsmålet hans, strålte han opp og vi ble stående og prate. Han fulgte meg ut til bilen, bar ut trehyllene jeg hadde kjøpt og takket for at jeg hadde pratet med ham.

Ja, det gjorde inntrykk!

Eller da jeg møtte to fra Kongo på gaten. Jeg hørte at de snakket swahili på lang avstand, og jeg kunne ikke dy meg. Vi fikk en koselig samtale, og de takket for at jeg hadde «sett» dem!

 

Frimodighet og Guds blikk

Jeg vet at det er store ord, men jeg ber virkelig om at Gud må hjelpe meg til å «se» menneskene rundt meg. At jeg ikke må skamme meg over evangeliet om Jesus! (Jeg vet ikke om jeg hadde hatt mot til å stoppe opp på gata for å be!)

 

Kjære Jesus:

«Hjelp meg å skue med ditt blikk, hvert folk som liv og grenser fikk.

Å bære verdens nød og skam med kjærlighetens offerbrann

Til døden tro, tålmodig, sterk og fro!»

Utsending i Øst-Afrika