Tildekket kvinne går bort fra kamera i goldt landskap

Avmakt og allmakt

Rundt oss feires ramadan – og rundt oss herjer døden. På sykehuset har vi lite utstyr til å behandle COVID-19, og mange dør uten visshet om hvor de ender opp. Men vi får være til stede, bety noe og være Kristi lys i mørket.

Når dette skrives er vi midt i muslimenes fastemåned, ramadan. Og vi merker det på ulike måter.

På morgenen er det betraktelig mindre biler og folk i gatene, siden te-sjappene langs veien er stengt, og de som kan ta seg fri, gjør nettopp det. På sykehuset har vi kuttet ut teoriundervisning, fordi folk har mer enn nok med å bare komme seg på jobb.

Bønnetider blir viktigere. Og moskeene høres ekstra godt og har gjerne lengre seanser enn vanlig. Folk bruker også mer tid med familiene sine, spesielt på kveldene og nettene når de samles rundt måltidene.

Samtidig pågår pandemien som vi alle begynner å bli lei av både i Norge og i resten av verden. Den tredje bølgen har rammet også denne delen av verden hardt. Nå kjenner de fleste her noen som har vært alvorlig syke eller har dødd.

 

Lite utstyr til behandling

På sykehuset jobber jeg for tiden mest med nyfødte, så det er sjelden jeg ser koronaviruset hos pasientene mine (selv om det nok kan skje, spesielt hvis de kommer hjemmefra).

Men for kort tid siden hadde vi innlagt en liten nyfødt baby. Barnet var tilsynelatende friskt, men mor hadde testet positivt på korona like før fødsel. Mor ble kritisk dårlig like etter fødsel, og jeg vet ikke om hun klarte seg, siden barnet ble skrevet ut til slektninger. Men her kan vi bare tilby surstoff til pasientene (og noen ganger har man ikke det tilgjengelig heller), og det er jo ofte ikke nok.

Kollegaene mine som jobber på COVID-avdelingen har ikke noe annet enn håndsprit og dårlige munnbind til å beskytte seg med. Men de har i alle fall fått AstraZeneca-vaksinen. Da tenker jeg litt på nyhetsoppslag fra Norge og hvor heldige vi nordmenn er! Ja, vi er heldige i Norge som kan regulere samfunnet og prioritere både vaksiner og andre ressurser slik at ALLE skal få mulighet til å klare seg om man blir syke.

 

Usikkerhet om døden

Kombinasjonen ramadan og COVID-19 gir en tid hvor eksistensielle spørsmål kanskje blir enda viktigere – både pga. religionen i seg selv, og fordi døden dessverre har blitt en hyppigere realitet for mange her.

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke er avhengig av å faste mye og lenge, be nok og gjøre andre gode ting for å forhåpentligvis påvirke hvor jeg ender opp den dagen jeg skal dø. Og jeg ber om at mine venner, naboer og kollegaer en dag skal få slippe å streve gjennom livet og samtidig ha en usikkerhet rundt døden.

Jeg ber om at de skal få møte den levende Gud som ikke krever, men som i stedet valgte å gjøre ALT selv ved å sende Sønnen sin for å dø i vårt sted. Tenk om de kunne få tatt imot denne GAVEN fra Ham!

 

En virksom og kjærlig Gud

Og så er vi her – i vår hverdag, hvor vi må være forsiktige med hvordan vi deler troen vår, men hvor vi samtidig håper at våre liv og samtaler i nære relasjoner kan bety og peke på noe mer, på Jesus. Og vi lever et sted hvor våre søsken opplever konkret forfølgelse for det de tror på.

Da er det godt å vite at vi har en allmektig Gud som VET og som SER! En Gud som kan bruke drømmer, lengsler (kanskje spesielt i en slik måned som nå), møter mellom mennesker, villige hender og føtter, stetoskop og undervisning, internett og så mye, mye mer for å lede mennesker til Ham—og til den trygghet, hvile og fred det gir!

TAKK for at dere er med og muliggjør dette! TAKK for at dere husker på oss, på våre brødre og søstre (spesielt nå!), og ikke minst alle menneskene vi lever blant, som trenger HÅP! Håp både for dette livet og etterpå.

 

La oss være bønnesvar

Jeg tror vår levende Gud hører bønneropene fra moskeene og ser hva disse symboliserer, selv om de i utgangspunktet ikke er ment for Ham. Må vi alle være dette bønnesvaret for våre medmennesker der vi bor, om det er her sør eller i vårlige nord!

Kanskje kan også det nyfødte barnet, som sannsynligvis mistet moren sin allerede den andre dagen i sitt liv, en dag få møte Ham – det er min bønn. 

Utsending i Øst-Afrika