Oversvømmelse på tunet

Åpne dører i mørket

Midt i de mørkeste netter, når skyene henger tunge og situasjonen synes håpløs, finnes det Gud-gitte muligheter til å tjene ham på måter som ellers er umulige.

I april-juni 2020 toppet koronapandemien seg i de fleste områder av Kenya. For å stanse spredningen av viruset innførte myndighetene regionale lockdowns, et nasjonalt portforbud og flere andre tiltak som nærmest over natten gjorde folks liv mye mer krevende.

Plutselig var reisemulighetene begrenset, sosiale samlinger forbudt og din nærmeste nabo kunne mistenkes for å ha Covid-19. Bortsett fra den stadige økningen av smitte og dødsfall, virket det som om alt annet stanset opp – inkludert vårt arbeid, som i høyeste grad er «sosialt» av natur.

Som om ikke det var nok, opplevde de fleste av landsbyene vi arbeider i den verste flommen på over 10 år.

 

Farlige vannmasser

En morgen «Yusuf» og hans familie på ni våknet, oppdaget de at hele landsbyen var oversvømt. Inne i jordhytten deres var gulvet dekket av 15 cm gjørme og vann. Noen av eiendelene deres hadde blitt helt gjennomtrukket, blad og kvister fløt rundt og Yusuf fryktet at det kunne være både skarpe torner og til og med slanger i vannet, inne i deres eget hus.

Familien måtte evakueres. Mens han forsikret seg om at barna holdt seg trygt i sengene, ringte han sin venn «Edward» for å få hjelp.

 

Til et trygt hjem

Det tok Edward 30 minutter å komme, for han måtte blant annet vasse 300 meter gjennom knedypt vann for å nå frem til Yusuf og familien.

«Kan du hjelpe meg å evakuere barna?» spurte Yusef innstendig. «Moren deres og jeg blir igjen her for å holde øye med resten av tingene våre, men det er farlig for barna. Vær så snill og ta dem hjem til deg.»

Så bar Edward og Yusuf de fire barna, fra 1,5 til 12 år gamle, til Edwards bil, som sto parkert ved hovedveien. Gjennom hele flomperioden, i 5 uker, fikk Edward og familien muligheten til å ha Yusufs barn boende hos seg.

Da noen slektninger spurte Yusef hvorfor han lot barna bo hos en kristen familie, svarte Yusuf: «Edward er mer enn en venn. Han har blitt min bror. Barna mine føler seg hjemme hos ham, de vil knapt savne meg. Og der vet jeg at de vil være trygge.»

Og det var de.

Med støvler på inne i jordhytta
Privat

En velsignet tid, tross alt

Utrolig nok syntes ikke engang det yngste barnet at det var vanskelig å være atskilt fra foreldrene. De trivdes hjemme hos Edward – de lekte med den 12-årige datteren hans, koste seg med kristne filmer og likte både de kristne sangene og bønnene. De følte seg virkelig hjemme.

Årets muslimske fastemåned, ramadan, ble også spesiell for de to familiene. Vanligvis har Yusuf invitert Edwards familie til seg for alle de muslimske festmåltidene. Men i år, på grunn av flommen, kom han heller med resten av familien og slaktelammet hjem til Edward. Enda en gang fikk Edward og familien muligheten til å ønske en muslimsk familie velkommen i hjemmet sitt, til et muslimsk festmåltid hvor de kunne bidra med en smak av kristendommen.

Barn og mann klemmer i sofa
Privat

Den hellige ånd er virksom

To måneder senere har flomvannet tørket bort og Yusufs barn er hjemme hos foreldrene, selv om de fortsatt ofte besøker Edward. Covid-19-kurven flater sakte, men sikkert ut, og livet vender mer tilbake til normalen.

Men jeg tror at de to familiene, og særlig Yusufs barn, aldri vil bli de samme igjen. De fem ukene i et kristent hjem går ikke til spille. Den hellige ånd har gjort det han gjør best – å veilede og overbevise verden (selv små barn) om Ham – Herren Jesus Kristus. (Joh 16,13-15)

 

Forfatteren er en av NLMs lokale medarbeidere i Kenya, som er del av et team av nasjonale teltmakere som har bosatt seg blant et unådd folkeslag i landet.

Utsending i Øst-Afrika