Ill.foto_dame med hijab med hodet i hendene

Et mannsdominert samfunn

Damene i området lever i et undertrykkende samfunn. Det fikk jeg bekreftet i en samtale med en av mine lokale kollegaer.

I området hvor vi jobber, bestemmer og styrer mennene alt. Jeg hadde en samtale med en av de lokale kollegaene våre da vi satt og drakk chai (te med melk), noe vi gjør sammen hver dag i felleskap her på tomta. Jeg spurte han om hvordan det gikk med kona? Svaret jeg fikk tilbake var: Sønnen min har det bra. Jeg spurte igjen: Men hvordan har kona di det? Da svarte han at jeg alltid måtte spørre om hvordan det gikk med sønnen hans først, så kunne jeg spørre om kona. For kona hun kom sist i rekken. Sønnen var den viktigste og kjæreste for han, mannens avkom.

Ett mindre ribbein 

Som kone selv, kjente jeg meg provosert. Jeg kommenterer tilbake: Du vet at Gud skapte kvinnen ut av et ribbein til mannen? Det betyr at dere menn har ett mindre ribbein og at det tilhører kona di. Ja, dette var han klar over, selv om vi ikke sitter og snakker om samme tro. Da er dere ett, sa jeg, dere hører sammen og dere går side om side. Men dette ville han ikke høre på og bare lo det bort. Han avsluttet samtalen med: Mannen din bestemmer over deg, du har ingen rett til å heve din stemme.  

Giftet bort til en ukjent 

«En stemme for de stemmeløse» av Sigvart Dagsland, rullet i hodet mitt resten av den dagen. Kvinnene her er bare skapt for å føde barn og lage mat. Heldigvis er det noen som tør å stå opp for seg selv, for eksempel når de skal bli giftet bort til en ukjent. Noen kvinner, jenter i denne casen, sier ifra. Dette vil de ikke, og de blir faktisk hørt. Men det er dessverre veldig få. Flere av jentene er bare 15-16 år når de blir giftet bort. Og når man har vokst opp i denne mannsdominerende kulturen, skal det noe til å tørre å stå opp for seg selv.

Jeg har et stort hjerte for damene her, ikke at de skal få bestemme alt, men være en del av samfunnet, at deres stemme blir hørt.

Utsending i Øst-Afrika