Torbjørn Honnemyr og Qes Kenna

Tilbake til Borana

Det er 17 år siden vi avsluttet tjenesten vår i Borana. Å være tilbake var både sterkt, gripende og oppmuntrende.

Blogginnlegget er skrevet av Torbjørn Honnemyr, tidligere misjonær i Etiopia i flere perioder.

  

«Gled dere med de glade og gråt med de som gråter.» (Rom 12,15).

Jeg har vært på tur tilbake til Borana, 17 år etter at Grethe og jeg avsluttet vår tjeneste der. Jeg fikk oppleve utrolig mye gledelig i løpet av de 3-4 ukene. Men det var også sorg og problemer som mine venner fortalte om, og som ikke er lett å forholde seg til.

Jeg vil dele noen inntrykk:

  

Takknemlige midt i lidelsen

Qes (pastor) Habte i Hidilola hadde mistet sønnen sin for noen år siden, og deretter kona og dattera. I tillegg hadde han nå i tørken mistet 9 av 10 kyr og alle tre eslene. En kalv og et esel hadde dødd den dagen jeg var der. Qes Habte sier likevel at han har det godt, og takker for Guds omsorg.   

Mager ku på tørt jorde
Magert:Tørken krever mye, og både dyr og mennesker lider. Torbjørn Honnemyr

Dette er typisk for mange jeg møtte. Tørke som har vart i 3 år. Lite eller ingen lønn. En forferdelig prisstigning. Men de smiler likevel. Og de tilber Gud. Og de takker oss misjonærene for at vi kom.

 

Fremskritt og utvikling

Den andre siden av saken er en utrolig utvikling i landet. Sykehus og videregående skoler på rekke og rad. Ambulanser tilgjengelig natt og dag for fødende og andre. Grunnskoler i alle kebeler. Nytt universitet i Yabelo. Mange har skaffet seg utdanning på diploma-, degree- eller master-nivå. Mange flere har arbeid enn før. Og moderne buss går fra Moyale til Addis Abeba på èn dag på fin asfaltvei. Jo, det er utvikling!

Jeg vil nevne en fantastisk utvikling spesielt: Landsbyene har blitt pålagt å lage utedo med håndvaskfasiliteter på utsiden. Dette er noe helt nytt i forhold til før, da alle fant en busk for å gjøre sitt fornødne. I hyttene er det også blitt slik at dyrene og menneskene ikke skal bo i samme rom, noe helt nytt som har store hygieniske fordeler.

Utedo med håndvask-kanne
Utvikling:Utedoer og muligheter for håndvask utgjør en stor og viktig forskjell for folks helse. Torbjørn Honnemyr

Sterke møter

Jeg traff evangelisten Diqa igjen. Han og kona har ikke fått barn. Mye bønn og mange sykehusbesøk. Men også fristelser til å «finne løsninger». Men nå fortalte han meg at han er så lykkelig som evangelist, og de har forsont seg med at de ikke får barn.

Flere jeg traff, minnet om ting vi hadde gjort for dem. Vi hadde kjørt fødende og syke til sykehuset og klinikken, hentet en som var skadet av en okse og som lå i koma, og kjørt ham til klinikken, hvor han ble helt frisk igjen. Noen hadde vi hjulpet økonomisk med skolegang og så videre.

Dashbord i bil og utsikt over etiopisk landevei
Torbjørn Honnemyr

Det meste var glemt av meg, men ikke av dem. Takknemlighet. Også fra meg for at jeg kunne brukes. Sterke møter med mennesker.

På en lang kjøretur samtalte jeg med en muslim som hadde blitt kristen som ungdom og deretter fikk valget av sine brødre: Enten måtte han komme i moskeen og bekjenne den islamske tro igjen, ellers ville de drepe ham, med mindre han forsvant fra området og aldri kom tilbake. Han fortalte meg historien i detalj, om hvordan han hadde blitt berget. (Historien har tidligere stått i Utsyn.)

Qes Kenna traff jeg hjemme i Yabelo (bildet øverst). Staut kar som før. Høy alder og kjempetynne armer. Han satt på tunet sitt og hørte på radio. «Jeg er her inntil Herren kaller meg hjem,» sa han.

 

Trofaste tjenere

Asamenew er evangelist i Woboq, helt sør i Teltelle sogn, ca. 100 km fra Teltelle by, hvor han bor. Han reiser disse 10 milene hver måned og er der i 2 uker og får en lønn på 3000 Birr (ca. 600 kr). Av disse bruker han 2000 på selve reisen, og så gir han noe tiende, så det blir ikke mye igjen til ham. Han har 9 barn å fø. Hvordan er det mulig?

Dette er tankevekkende. Er det rett å betale så lite til en evangelist? Asamenew er en av de evangelistene jeg ser utrolig opp til. Og navnet hans er en evangelist verdig, det betyr «Han som fikk dem til å tro».

Jeg besøkte en eldre borana som heter Aab («far») Gababu i hytta si utenfor Yabelo. Han er blind, men i høy grad åndelig seende. Han fortalte at han hadde mistet synet i ungdommen, og da mistet han håpet og ville ta livet sitt. Men så kom «de» (misjonærene Brita, Mari, Knut Olav) og forkynte evangeliet, og da forsto han at han hadde håp.

Han husket både meg og de andre misjonærene i Yabelo etter mange år. Og han sa han hadde bedt for oss hele tiden siden. «Gud hører meg, det tror jeg,» sa han. «Jeg er nå 86 år, og Gud har velsignet meg.» «Vi ber for dere i Norge. Vi vil treffes igjen i himmelen.»

Aab Gagabu og Qes Gelma
Trofaste tjenere:Aab Gababu og kona, og Qes Gelma Torbjørn Honnemyr

En fredsmann blant fiendefolk

Qes Gelma er nå leder av arbeidet i Yabelo sogn. Han er borana, men for ca. 20 år siden var han evangelist blant unådde i gudjifolket. Fra gammelt av var disse folkegruppene fiender. Han var blant annet på et sted som heter Dhaka Jaldesa, som betyr noe sånt som «Apefjellet». Her var han 3 måneder av gangen, og reisen betydde over 6 timers gange hver vei.

På veien pleide han å stikke innom Aab Gababu, som jeg nettopp fortalte om. Gababu spurte flere ganger om han ikke var redd, men Gelma stolte på Gud. Han hadde med seg tavle og Bibelen og drev med både folkeopplysning og bibelopplæring for nye troende.

Etter hvert ble mange døpt. De lokale gudjiene ga ham de beste skussmål og ville til og med at han skulle bli ansatt som lærer ved skolen deres. Men han takket nei, selv om han ble tilbudt høyere lønn enn han hadde som evangelist.

Han forteller at han to ganger fryktet for gudjiene. Men han stakk ikke av, han ble på stedet. Den ene gangen ble han beskyldt for å ha kidnappet et barn. Han flyktet ikke, og sa at om de ville drepe ham, så måtte de gjøre det. Etter hvert fikk han det for seg at gutten var funnet, og det stemte. Det endte med at 60 personer ville tro evangeliet.

En annen gang fortalte han meg at han og en gudji der på stedet hadde snakket sammen om at deres forfedre faktisk hadde drept hverandre i tidligere tider. Ja, evangeliet kan skape fred blant tidligere fiendestammer.

 

Viktig å utdanne arbeidere til kirken

Jeg var innom 4-5 bibelskoler i sør. Disse er kjempeviktige redskaper med tanke på den store veksten det er i menighetene. Kanskje kan vi bidra noe her? Kanskje er det noen tidligere misjonærer som kan reise ut for noen uker eller måneder?

Jeg tror det ville kunne bety noe der ute, og dessuten tror jeg absolutt at det kunne gi en forfriskning i etterkant her hjemme også.

To menn foran rød murbygning
Viktige læresteder:Bibelskolen i Hagere Maryam, synodepresident Qes Yisak og en bibelskolelærer foran. Torbjørn Honnemyr

Nye takter, men samme evangelium

Jeg var med på 2-3 konferanser/stormøter, hvor det var veldig stort oppmøte. Det var mye lyd når de taler, og møteformer som vi ikke kjenner oss hjemme i. Jeg vil nok si at det er påvirkning fra Amerika. Mye lyd og roping, og uendelig lange møter («tiden kommer jo, den går ikke»).

Men på søndagsgudstjenesten fulgte de liturgien med fantastisk innhold av bønn, bot, tilsagn om syndenes forlatelse, bortdrivelse av onde ånder og skriftlesing.

Konferanse i Yabello
Stort oppmøte:Konferanse i Yabello. Torbjørn Honnemyr

Jeg føler også en viss fare for at forkynnelsen lett blir lovisk, men samtidig er det også gode innslag av evangelieforkynnelse.

Jeg spurte en gammel mann, Ato Sintayehu, som kjenner mange tidligere misjonærer i Mega, om det er det samme evangeliet som før de forkynner nå? Ja, svarte han.

Forresten var det nok sannelig mye av arbeidet som vi misjonærene gjorde som også kunne kritiseres, tenker jeg. Gud har velsignet arbeidet i over 70 år i Etiopia, så vi får tro at han kan velsigne det fortsatt.

Forsamling i kirke
Torbjørn Honnemyr

Veksten er Guds under

Jeg fikk tale på konferansen. Jeg hilste fra tidligere misjonærer og føler meg utrolig takknemlig for å være her. Veksten er et Guds under. Helt ufattelig. Jeg sa noe om at likesom skatten er i leirkrukke (2. Kor 4,1), så kan vår svakhet brukes.

Med tanke på problemene som har vært med motsetninger mellom ulike etniske grupper i Etiopia, minnet jeg også om historien om Kain og Abel, der bror dreper bror. Det går ikke an, det er ikke mulig! Selv fiendene skal vi elske, sier Jesus, det vi trenger er kjærlighet.

Kollekt legges på rosa duk på bakken
Takknemlige givere:De fleste har trange kår, men likevel gir de villig kollekt. Torbjørn Honnemyr

Luften inviterer til bønn

Det var forfriskende å være tilbake i Borana igjen. Når jeg kom på besøk til venner, fikk jeg mat. Og de ba for maten og for meg. Og når jeg skulle reise, ba jeg noen ganger for dem. «Luften er så frisk» der ute, og det inviterer til å be for hverandre. Skulle ønske at dette hadde vært mer naturlig også her i Norge når vi kristne er sammen.

Jeg traff mange som sa jeg måtte hilse til den og den tidligere misjonær. Og «Hils til de kristne i Norge.» Det får bli på denne måten.

De ba for meg, for reisen og framtiden og tjenesten min. Veldig fint. Ato Boru Boneya, en eldre mann, sa til slutt: «Takk til de fra Misjonssambandet og Skandinavia som kom til oss. Og takk for de som stod bak. Be for ny synode. Den er ny og må få vokse, men vi ber om at dere vil stå med oss.» Dette måtte jeg ta med meg til Norge, og det lovet jeg.

Evangelist Dhenge ringte og bad meg hilse de kristne i Norge med ordet fra Gal 3,26: «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus.» Han ønsket å understreke at vi er ett og at vi kan være sammen i himmelen.