Utsending og lokale ungdommer i samtale

Lærer og teltmaker

Å være utsending er ikke en ni-til-fire-jobb. Man møter mange utfordringer og frustrasjoner. Men det er stort når man får være med og utgjøre en forskjell.

Det er nå over åtte år siden jeg tok et drastisk skritt i livet mitt: å søke stilling som lærer ved den norske skolen i Etiopia. Tenke seg til å dra fra trygge og kjente Norge til et fremmed land og kultur i en alder av nesten 50 år. Dra fra barn og familie for å undervise norske barn i Etiopia – det var en ganske annerledes hverdag.

Oppdraget fra Misjonssambandet var å gi barna en skolefaglig hverdag, samt å kunne utgjøre en forskjell. Nå har det vært en hjertesak for meg å gi dem en god og trygg skolegang.

Trives barna, vil det også være enklere for foreldrene, men hvis barna har det tungt på skolen, vil det også være utfordrende som foreldre. Og i verste fall ender det med at familien avslutter tjenesten.

Så oppdraget virker veldig stort og meningsfylt. Det å gi barna en god skolegang er viktig, slik at de er godt rustet til å vende tilbake til norsk skole og norsk skolehverdag.

   

Mange overganger

For disse som er med på flyttelasset når foreldrene følger et misjonskall, kan det oppleves veldig forskjellig og svært utfordrende.

For det første er det avskjed og farvel til venner og familie i Norge. Så kommer de til noe ukjent, et språk de ikke forstår, en kultur som er fremmed.

Etter en tid kommer både språk og venner på plass. Men så kommer nok et oppbrudd, hvor de igjen må ta avskjed med nye venner og dra tilbake til Norge, som nå kanskje virker som et litt fremmed samfunn etter flere år i en annen kultur.

Vær med og husk på misjonærbarna våre. De trenger din forbønn.

   

Tjeneste i arbeid og fritid

Tilbake til Misjonssambandets hovedkontor for over åtte år siden. Jeg er på intervju om mulig tjeneste som lærer i Etiopia. I samtalen uttrykker jeg et sterkt ønske om å kunne bidra med noe også etter skoletid.

Frivillig arbeid er noe jeg har fått være med på i hele mitt voksne liv. Så for meg ble det en naturlig tanke at hvis jeg skulle være ute i Etiopia, var det ikke bare i skoletiden jeg kunne bidra.

Dermed ble det nærliggende å tenke allidrett i Hawassa. Det var ikke så rett frem og så enkelt som i Norge, hvor jeg kunne ha samlingene i gymsalen på skolen. Nei, her var vi utendørs, og først måtte vi rydde en idrettsbane for søppel og avføring fra ulike dyr, før vi kunne starte med aktiviteter.

Idrett på gressbane i afrikansk landskap
Privat

Guds svar på frustrasjoner

De som kjenner til kulturen i Etiopia forstår nok at også tid ble en utfordring. Her i landet kommer folk ofte når det passer dem, så selv om jeg, en utlending, sa at vi møtes klokken åtte en lørdag morgen, var det svært få som hadde møtt frem til det tidspunktet.

Og selvfølgelig ble språket en utfordring, spesielt når jeg skulle forklare reglene for en aktivitet. Det var rimelig høy sannsynlighet for at de aller fleste ikke forsto alle detaljene. Etter to minutter med mine regler endte det ofte med at de andre fant ut at man heller ville gjøre ting på deres måte, og det kunne fort virke veldig kaotisk for meg.

Til å dele Guds ord måtte jeg den første tiden også bruke folk som kunne språket, inntil jeg mestret det såpass at jeg selv kunne fortelle om det viktigste av alt: om han som kom for å ta vår synd og gi oss et evig liv.

Det var mange ganger så frustrerende at jeg hadde lyst til å slutte – men Guds svar kom i form av en tilfeldig forbipasserende. Han kom gående forbi akkurat da vi hadde en ca. ti minutters andakt, og han stoppet opp og lyttet til budskapet, som denne dagen var teksten om «av nåde er dere frelst».

Etterpå sa personen til den som hadde hatt andakten at budskapet traff ham i hjertet, og han ønsket å bli en kristen. Så var altså ikke all frustrasjonen min forgjeves.

Da vaktene holdt avskjedstale etter mine tre år i Hawassa, trakk de frem arbeidet med allidrett. De sa at de var overbevist om at mange av disse guttene ville ha levd et annerledes liv om det ikke hadde vært for denne aktiviteten.

Andaktssamling på gressbane. Ungdommer sitter i ring
Privat

En rik tjeneste

De siste to årene har jeg hatt tjeneste på annet sted, i en helt annen kultur. Her jobber vi med relasjoner og bygger kontakt med de vi treffer på gaten eller som står i alle de små butikkene vi er omgitt av.

Nå, etter fem år som lærer ved norsk skole i Etiopia og en tjeneste også på fritiden, kan jeg se tilbake på rike og gode år. Å være utsending er ikke en ni-til-fire-jobb, man er utsending døgnet rundt. Men det er en stor glede å møte elever som har utviklet seg, og å høre om elever som kommer tilbake til Norge og er faglig på høyde og vel så det med norske elever.

Da kjenner man at det er godt å få stå i en så rik tjeneste.

Og ikke minst er det en stor rikdom å ha så mange nasjonale kontakter som man har fått være med og bety en forskjell for. Det har beriket min tjeneste og mitt liv.

  

Kåre Holta