Tildekket kvinne ser utover landskap i solnedgang

Å reise hjemmefra og hjem

Hvordan sier du farvel til mennesker og steder som har betydd så mye for deg? Og hvilke fotspor har vi satt igjen?

Jeg har satt meg ut i den lille utekroken vår. Rundt meg er det blomster og planter i mange fasonger. Pasjonsplanten slynger seg rundt hele uteplassen og gjør det frodig og vakkert. Vår lille oase, midt i den ellers tørre byen vi bor i.

Det er skyfri himmel, og solen skinner (som den alltid gjør her). Jeg har satt meg godt til rette og det ryker fra kaffekoppen.

Normalt sett finner jeg alltid roen her i denne kroken. Men ikke i dag. Inne i huset vårt ser det ikke like idyllisk ut lenger. Koffertene står langs veggene. Noen pakket, noen klare til å bli pakket. Det er kaos.

Litt kaos i huset, men mest i hodet mitt …

 

Et hjem og et liv

I fire og et halvt år har dette vært hjemmet vårt. Her har vi delt mange gleder og sorger, vi har hatt utfordringer og vi har sett muligheter.

I fire og et halvt år har denne byen vært vår. Vi har vært en del av folket. Vi har fått venner her. Og vi har fått familie her.

To kvinner i sjal går i gate i solnedgang
Privat

Så mye jeg vil savne

Minnene strømmer på her jeg sitter. Jeg innser hvor mye jeg vil savne det å drikke shaah (te) på gulvet hos venninnene mine, og det å gå på barselsbesøk og få holde rundt nydelige små. Alle turene til fjellet med de lokale som aldri har fått opplevd det før.

Bønnemøtene med våre etiopiske venner blir også et stort savn. Og bibelstudium med vår lokale søster.

Jeg kommer til å savne å gå rundt i nabolaget, muligheten til å kjøpe Jabena-kaffe og sambosa fra «kioskene» på hvert gatehjørne. Til og med dirraen kommer jeg til å savne (klesdrakten vi går med, som ligner en søppelsekk vi trer over hodet).

Alle treffene med teamet vårt og de internasjonale vil også bli et stort savn – ja, til og med de sidene ved hverdagen vil jeg savne. Trafikken, strømbruddene, fattigdommen, vannlekkasjene, varmen, tørken, hodeplagget, skepsisen, fordommene og så videre (listen er lang).

Gud har brukt de vanskelige situasjonene til å dra oss nærmere ham. Vi har lært oss å være avhengige av ham og stole på ham i alle ting.

Og nå er dette kapittelet slutt ...

Vi skal «hjem».

Eller vi skal reise «hjemmefra» og til Norge. Alt etter hvilken måte en ser det på.

Far og to barn går tur i afrikansk savanne-landskap
Privat

Kaos i hus og hode

Hvordan sier du farvel til noe og noen som har vært en så stor del av livet ditt så lenge, og som du vet at du ikke vil treffe igjen på en veldig lang stund, kanskje aldri?

Jeg visste det ville bli tøft, men hadde ikke drømt om at det ville bli fullt så hardt å flytte herfra. Det har allerede vært mange tårer, og flere skal det bli.

Jeg nevnte at det var kaos i hodet mitt, for samtidig som jeg bearbeider sorgen over å flytte, dukker det opp tanker som forteller meg at jeg ikke har gjort nok på denne tiden. Jeg har ikke delt nok og ikke vitnet nok. Hvilke fotspor har vi satt igjen? Hvor mange har vi reddet? Hvor mange har vi disippelgjort? Hvordan prioriterte vi egentlig tiden vår?

 

Gud er fornøyd

Heldigvis er Gud større enn mine tanker. Han er større enn mitt kaos. Jeg vet at Gud ser meg og er fornøyd med meg. Jeg vet at han ikke er opptatt av resultater på samme måte som meg. Han ser om jeg er villig og lydig. Han sa «gå», og vi gikk. Så er det han som står for fruktene. Takk og lov at vi skal få hvile i det.

Et nytt kapittel står nå for døren. Vi er spente på hva det vil bringe – og vi gleder oss til å fortsette med misjon i Norge!