Kvinne i sjal og barn ser i kamera

Et helt uventet håndtrykk

Folk her er mindre skeptiske til oss enn før. Kanskje har de bare blitt vant til oss? Eller kanskje har de fått et møte med Guds ånd – gjennom oss.

Her om dagen opplevde jeg noe nytt. Vi hadde akkurat kommet tilbake fra ferie, og jeg var på vei over gata til den lokale sjappa for å handle noe mel. Før jeg rakk å krysse gata, hørte jeg at noen ropte navnet mitt.

Jeg snudde meg og så at det var nabokona som ropte på meg.

«Velkommen tilbake! Er alt bra med dere?» spurte hun idet hun tok et ordentlig tak i hånda mi og hilste. Midt på gata i all offentlighet.

Dette overrasket meg stort.

I en muslimsk kontekst, hvor jeg nå jeg oppholder meg, skal en kvinne og en mann ikke under noen omstendighet håndhilse. Likevel valgte nabokona å gjøre nettopp dette. Det har jeg aldri tidligere opplevd.

Hvorfor gjorde hun det? Hun må jo oppriktig ha vært glad for å se meg. Men likevel … håndhilse, liksom.

 

Fra skepsis til invitasjoner

Det er ikke godt å vite hvorfor hun valgte å gjøre nettopp det. Jeg tror både hun og de aller fleste andre her i området forstår hvorfor vi «egentlig» er her. De klarer å legge sammen to og to.

De forstår at vi er kristne og de forstår våre intensjoner med å være her. Derfor kan nok vi vestlige noen ganger oppleves som en slags trussel for deres kultur og religion.

De første ukene vi var her, hørte vi at folk sa til barna sine at de måtte passe seg litt for oss. Noen barn fikk ikke lov til å være på tomta vår nettopp fordi foreldrene, naturlig nok, var litt skeptiske til hva vi kunne komme til å si og gjøre.

Nå har dette gått seg til mer. Vi opplever ikke lenger den samme skepsisen. De har blitt vant til oss. Vi blir vi invitert på middagsbesøk og nabobarna kan være hos oss og leke.

 

Bærere av godt budskap

Kanskje er det fordi vi er med på å rydde gata for søppel? Kanskje er det fordi folk får sitte på med oss ned til byen? Kanskje er det fordi vi har hjulpet til med å reparere vannrøret i gata her? Eller kanskje det bare «går seg til» over tid?

Jeg vet ikke helt hva svaret er. Og jeg vet ikke hvorfor nabokona valgte å håndhilse på meg midt i gata. Men hvis jeg skal tørre å være litt frimodig, tror jeg jo at alle vi som er etterfølgere av Jesus er bærere av et attraktivt og fantastisk budskap.

Vi er fylt av Guds ånd. Og noen ganger, kanskje ofte uten at vi selv merker det, jobber Guds ånd gjennom oss når vi involverer oss og bryr oss om menneskene vi har i vår nærhet.

Kanskje var det nettopp Guds ånd nabokona hadde vært i berøring av.