Gateliv

Liten tjener for stor Gud

Helsearbeidet vårt i denne avsides delen av Etiopia har ikke blitt så stort som vi så for oss. Det er krevende arbeid, og vi trenger flere folk. Men vi får tjene Gud – der han har plassert oss.

For snart ti år siden besøkte en liten gruppe utsendinger fra Misjonssambandet en by i det østlige Etiopia. Hensikten med besøket var blant annet å utrede muligheter for å starte arbeid i byen.

Gruppen besto av to leger og en prosjektrådgiver. Naturlig nok fikk det nye regionsykehuset (regionens «rikshospital»), som den gangen var nesten ferdigbygd, mye oppmerksomhet av de besøkende helsearbeiderne. De lokale helsemyndighetene som var vertskap, ville svært gjerne ha hjelp med å få det nye sykehuset i drift.

Tilbake i Addis Abeba rapporterte de tilreisende med begeistring om åpne dører og gode muligheter for misjonsengasjement. Å satse i denne byen ville være i tråd med organisasjonens strategi om å nå de unådde folkegruppene med evangeliet. I lys av Misjonssambandets historie og rådende strategi mente gruppen det ville være naturlig å engasjere seg i helsearbeid ved regionens sykehus. Her kunne vi få vitne i ord og i handling.

Sykehus
Privat

Historisk sus

Nå er det snart gått ti år siden det første besøket. Og det er med blandede følelser jeg husker tilbake på dette første treffet. Optimismen var den gangen stor, og vyene deretter.

Både kirurgen i teamet og jeg selv var preget av Misjonssambandets ærefulle historie innen bistand og helsearbeid særlig i Sør-Etiopia, som vi ble kjent med da våre respektive fedre var misjonsleger i landet.

Selv husker jeg da arbeidet ved det nystartede regionsykehuset tok fatt i Yrgalem for om lag femti år siden. Etter å ha bygd sykehuset med NORAD-midler, ble Misjonssambandet utfordret av etiopiske helsemyndigheter på å drifte sykehuset videre. På det meste var det (slik jeg husker) sju sykepleiere og tre tilsatte leger fra organisasjonen (i fem år var min far en av disse) ved sykehuset.

I tillegg til sykehuset i Yrgalem var Misjonssambandet samtidig tungt inne i driften av to andre sykehus og flere klinikker med utsendte sykepleiere. I perioder kunne det være 20–30 utsendinger som arbeidet innen helse. Helsearbeid var en av de tre pilarene i misjonsstrategien; evangelisering, skole/undervisning og diakoni.

 

Fra stor til liten

Ting er litt annerledes nå. Til høsten forventer vi at vi er til sammen to utsendinger som vil arbeide innen helse i Etiopia. Hva er det som har forårsaket denne endringen? La meg nevne noen hovedgrunner:

  1. På det meste hadde Misjonssambandet rundt 200 utsendinger i Etiopia, i dag er vi 20. Det vil si at organisasjonens engasjement i Etiopia målt i antall utsendinger, er 10 % av hva det en gang var. 
  2. Selv om mye mangler, har helsevesenet i Etiopia også gjennomgått en betydelig forbedring. Derfor er behovet som nå etterspørres på et annet kompetansenivå enn tidligere. Som utlending må en være ferdigutdannet spesialist for å få arbeidstillatelse i landet.
  3. I tillegg har Misjonssambandets arbeid flyttet seg til områder hvor misjonsarbeid er utrygt, sensitivt og vanskelig å forene med større, markerte prosjekter.
  4. Og til slutt, og kanskje viktigst av alt, det synes å være vanskeligere å rekruttere kvalifisert personell som vil reise ut til de stedene hvor vi har vårt arbeid i dag.

Slik har Misjonssambandet gått fra å være en stor aktør innen bistandsarbeid i Etiopia, til en liten aktør i dag.

Noen kvinner og barn går i gate
Privat

Mindre, men ikke mindre viktig

Nå har Misjonssambandet vært til stede på det nye regionsykehuset her i to år. Arbeidet er ikke så stort og ambisiøst som vi så for oss for 10 år siden. Vi har ingen prosjekter på gang. Vi har ingen lederstilling og har ikke autoritet eller midler til å gjøre store forandringer.

For tiden er det faktisk kun jeg som jobber der som Misjonssamband-utsending, og jeg er ikke mer enn en frivillig anestesilege som sykehuset slipper å lønne. Men jeg er takknemlig for at jeg har et arbeid å gå til i operasjonsstuene ved sykehuset.

Som den eneste faste anestesilegen i regionen, får jeg bidra til pasienters og medarbeideres vel. Jeg får bygge relasjoner med og jobbe side om side med lokale kollegaer med annen bakgrunn enn min egen. Selv om arbeidet ser annerledes ut enn det vi forespeilet oss for 10 år siden, er jeg fortsatt sikker på at det er riktig å være til stede her. Jeg går til mitt arbeid med stor glede.

Kameler med last i gate
Privat

Kalt til en avkrok

Ikke så sjelden så spør noen av de lokale om hvorfor jeg er her i denne avkroken. De får alle det samme svaret, med litt varierende ordlyd. Det er et svar som folk i regionen forstår: «Jeg er her i takk til Skaperen som har gitt meg alt. Det er også Han som lar meg få lov til å ære Ham med mitt arbeid her».

Likevel, en og annen gang kan jeg kjenne noe vemod blande seg inn i gleden. Det er de gangene jeg tenker hvordan det ville ha vært dersom flere ville finne gleden i å tjene Ham i denne avkroken av verden.

«Jorden og det som fyller den, hører HERREN til, verden og de som bor der, er hans.»

Salme 24.1