Gerson Celeti og eldre kvinne

Mest av alt en bønnekamp

Forbønn er et mektig åndelig våpen, og vi må bruke det. For misjonsoppdraget er en kamp – det er sterke krefter i sving for å hindre budskapet om Guds kjærlighet og forsoning.

I 2. Mosebok 17,8-15 finner vi en av Bibelens mest imponerende fortellinger om kraften i forbønn. De nylig frigjorte israelittene møter motstand på reisen sin mot Det lovede land, for amalekittene kommer for å angripe dem uten nåde. Moses visste at det var tid for handling og befalte Josva å samle menn til kampen mot fienden.

Neste dag, mens Josva og de relativt uerfarne krigerne kjempet mot amalekittene, gjør Moses noe helt uhørt. Han går opp på toppen av en høyde i nærheten med Guds stav i hånden og tar også med seg sin bror Aron, og Hur.

Ved første øyekast kan man mistenke dem for ganske enkelt å være noen pensjonister på jakt etter en god utsikt til kampen. Men nei, Moses var der for å bruke det mektige åndelige våpenet forbønn.

 

Sterkere sammen

«Så lenge Moses holdt hånden oppe,» sier teksten, «hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, fikk amalekittene overtaket.» I tillegg til at han ikke lenger var ung, måtte Moses’ hender holde oppe vekten av Guds stav.

Løsningen ble å være kreativ – for Aron og Hur fant en stein Moses kunne sitte på, mens de begge holdt hendene hans oppe. Moses’ armer holdt seg stødig oppe helt til solnedgang, slik at Josva fikk overvunnet fienden.

 

Harde kamper

På samme måte står vi i dag i en kamp som ikke er mot kjøtt og blod, som Paulus sier. Særlig gjelder det dem som er på misjonsmarken, og som opplever sterk motstand mens de søker å bringe budskapet om Guds kjærlighet, tilgivelse og forsoning med seg selv til jordens ender.

For å lykkes med misjonsoppdraget er vi mest av alt avhengig av forbønnen til dere som er igjen hjemme, mens vi arbeider for å lede mennesker fra mørke til lys.

 

Trofaste bønnesoldater

Å gå i forbønn alene kan noen ganger føles tungt og demotiverende, men i smågrupper* kan vi oppmuntre hverandre til å holde hendene oppe helt til vi ser verden vunnet for Kristus.

Jeg er så takknemlig for damen på bildet øverst, som sammen med andre kvinner i Stavanger jevnlig ber for hver eneste en av oss her ved Tabor Evangelical College, dette strategiske stedet for å utruste etiopiere til Guds oppdrag.

Våre seire og alt det gode vi oppnår i arbeidet er takket være mennesker som dem, og som deg – dere som jevnlig setter av tid til å løfte deres hender i forbønn for oss.

 

* Ved publiseringstidspunkt er det på grunn av koronautbruddet oppfordret til å samles minst mulig, også i mindre grupper. Men det kan være flott å samles til bønnestund med noen andre også på telefon, Skype, FaceTime o.l. – eller sammen med familie i hjemmet!