Cafélokale med neonskilt "aren't we all sinners?"

Håpløse tilfeller

Guds nåde gis til alle som tar imot – helt ufortjent. Men våger vi å tilby det håpet – også til dem vi ikke tror vil ta imot?

Når vi tenker på misjon og misjonærer i bibelsk perspektiv, tenker vi ofte på Paulus. Han ble kalt til å gå til hedningene med Guds budskap og fulgte lydig kallet, med ydmykhet, kjærlighet og utholdenhet. Til ære for Gud.

Men har du tenkt over at vi møter et lignende kall i Bibelen flere hundre år tidligere?

«Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt,» befalte Gud. Mottakeren av kallet var profeten Jona (eller Jonas, om du vil), i Jona 1,2. Kanskje kan Jona kalles bibelhistoriens første misjonær?

Så må det dessverre også tilføyes: Han var muligens også bortimot den verste.

For Jona ble ikke gira. Det var lite lydighet, ydmykhet og kjærlighet å spore. Tvert imot. Han flyktet fra kallet. Han satte en haug sjømenn i livsfare i prosessen, før han i praksis druknet og ble slukt av en fisk. Så, til slutt, bøyde han seg endelig for Guds kall og adlød, og det førte til redning for folket i Ninive.

Jona forkynte at Gud ville ødelegge byen på grunn av ondskapen deres. Deretter gjorde han seg klar til å beskue fyrverkeriet – men så: «Da trodde folket i Ninive på Gud,» (3,5) og de fastet og vendte om fra de onde gjerningene sine. Og Gud så det og droppet planen om å ødelegge dem.

Tenk, så stort. Så flott. Så … irriterende og urettferdig, etter alt det han hadde gjennomgått, tenkte Jona sint. Virkelig en type med mildt og kjærlig sinnelag, der, altså.

 

Det egentlige forbildet

Jona er en minneverdig type, og vi kan absolutt lære noe av ham. Men et spesielt godt forbilde er han jo ikke, enten man er misjonær i fjerne himmelstrøk eller bare en helt vanlig «hverdagskristen» i nabolaget. De fire korte kapitlene om ham slutter ikke med en vakker konklusjon om at Jona lærte en lekse og ble et bedre menneske. Tvert imot slutter den med at han sitter og furter (av den teiteste grunnen noensinne, men nok om det).

Heldigvis er det ikke Jona vi hovedsakelig skal lære av her. For det er jo ikke egentlig han som er hovedpersonen i historien – det er Gud. Som alltid.

Og hva kan vi lære?

Først og fremst dette: Gud er nådig. Og den nåden gis til alle som omvender seg. Det er jo nettopp det Jona vitner om mens han furter: «Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken.» (4,2)

 

En viktig detalj

Og så er det et viktig punkt til: Nåden gis til alle som omvender seg. Alle, uansett hvor lite trivelige de er, hvor onde og ufordragelige, kan få del i Guds nåde.

Nåde er jo per definisjon noe man får ufortjent. Ingen av oss fortjener Guds nåde. Som Paulus så vakkert formulerer det:

«Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3,22-24)

Ingen forskjell. Jeg tror kanskje at Jona og Paulus hadde hatt litt vanskeligheter med å bli bestekompiser. For dette er jo noe Jona helt tydelig sliter med. Han visste at Gud var nådig, og han syntes ærlig talt ikke at folket i Ninive fortjente den nåden.

Menneskelig sett er det veldig forståelig. Men han glemte en ørliten detalj: Han fortjente den jo ikke, han heller.

 

Ikke helt som Jona – men litt

Jeg tror heldigvis ikke at jeg tenker helt som Jona. For han visste at folket i Ninive ikke fortjente nåden, og han syntes det var urettferdig at de likevel fikk den. Jeg håper og tror at jeg har selvinnsikt nok til å erkjenne at jeg selv i tilfelle nyter like mye godt av den urettferdigheten som alle andre – selv de ondeste onde.

Men dessverre er jeg redd for at jeg tenker litt som Jona likevel – for Jona satte seg på orkesterplass for å følge med på ødeleggelsen. Med andre ord: Selv om han visste at Gud var nådig, hadde han nok ikke helt trua på folket i Ninive. Han trodde ikke de ville ta imot nåden.

Hvis jeg er helt ærlig, hender det jeg møter noen eller har noen i min omgangskrets og tenker at det ikke er vits i å fortelle dem om Jesus. At enkelte er helt håpløse tilfeller (og dessuten ikke akkurat noen jeg har spesielt lyst til å bruke tid på), så det er like greit å bruke tiden og kreftene på å vitne for dem jeg tror er mer mottakelige for evangeliet. (I den grad jeg bruker spesielt mye tid og krefter på å vitne i det hele tatt, vel å merke. Men en selvinnsikt om gangen.)

Men hvordan kan jeg vite det? Kort oppsummert: Det kan jeg ikke. Det sies jo at man ikke skal dømme boken etter omslaget, og det samme gjelder mennesker. Det er kun en som har lest hele boken, og som vet hvordan den slutter, og det er Gud. «For Herren ransaker hvert hjerte og kjenner alle tanker og planer.» (1 Krøn 28,9)

 

Håp til håpløse

Vi kan ikke vite om noen er et håpløst tilfelle før vi har introdusert dem for et håp i utgangspunktet. Før det skjer, er de ikke håpløse tilfeller, de er bare håpløse – bokstavelig talt. For nåden gis til alle – og siden vi ikke er Gud, kan vi ikke vite hvem som vil ta imot den – men for at den skal kunne tas imot, må de først få den tilbudt.

Igjen noen visdomsord fra Paulus:

«Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» (Rom 10,14-15)

Guds frelsende nåde tilbys alle, helt ufortjent. I motsetning til Jona jubler og takker jeg for det, også når det gjelder folk jeg ikke synes fortjener det – inkludert meg selv.

For vi er egentlig alle håpløse tilfeller, men av Guds nåde, og til hans ære, fikk vi ta imot håpet. Måtte vi også klare å gi det videre, til alle. For Jesus døde for alle, og alle må få muligheten til å ta imot. Uansett hvem de er.