Et ærefullt oppdrag

Som kristne får vi være med på det største i verden. Det kan være lett å bli stolt – og vanskelig å la være. Men det handler ikke om oss – det er til hans ære.

Stolthet er den største synden, slår C.S. Lewis fast i Mere Christianity. Det er selve grunnsynden, en «komplett anti-Gud sinnstilstand».

Samtidig er det kanskje den aller vanskeligste synden å unngå – og sannsynligvis den vanskeligste å merke. For den er gjerne ikke noe man går inn for. Den sniker seg innpå deg (eller meg) når man minst venter det, når man er opptatt av, og til og med oppslukt av, noe.

Kanskje nettopp når man er i full sving med noe som i utgangspunktet er kjempepositivt – for det er jo sjelden man er spesielt stolt av noe negativt. (Med mindre man er kriminell. Selv tyver har yrkesstolthet, sies det.)

En fantastisk og utsatt posisjon

Som kristne, og som aktive og engasjerte kristne med et ønske om å bidra inn i et verdensomspennende arbeid vi tror på og brenner for, er vi ofte i sving med ting både vi og mange vi kjenner og møter synes er flott. Enten vi er ansatte eller frivillige, misjonærer, barnehagelærere, forkynnere, kormedlemmer eller leirledere. Enten vi underviser japanske prestestudenter, hjelper etiopiske bønder eller pynter til julemesse på et bedehus.

Vi er i en fantastisk posisjon. En fantastisk posisjon for å oppnå flotte resultater. En fantastisk posisjon for å hjelpe andre. En fantastisk posisjon for å bruke evnene våre til det beste for fellesskapet, og for å gjøre noe andre setter pris på.

Og dermed er vi også i en fantastisk posisjon for å få ros – og vi er perfekt posisjonert for å kjenne på stolthet.

Den lille, skumle detaljen

Men er det egentlig så ille?

Det er i alle fall ikke noe rart, faktisk er det helt naturlig og forståelig. For vi oppnår jo noe bra. Vi gjør noe bra. Vi gir av oss selv, og gir andre noe de verdsetter – ja, kanskje noe selve livet deres avhenger av. Enten det gjelder livet her på jorden eller det evige livet.

Vi er generøse, effektive, gavmilde og hardtarbeidende. Vi bruker av våre talenter og gaver. Vi er flinke til noe, og vi gir det videre.

Alt dette er bra og positivt. Bortsett fra én liten detalj. La du merke til den? «Vi.» Vi, vi vi vi.

Men det handler ikke om oss.

Bibelen er ganske krystallklar på akkurat det, faktisk smertefullt sådan. Jesus sier:

Dersom en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til tjeneren når han kommer hjem fra markene: ‘Kom nå og sett deg til bords?’ Nei, han vil si: ‘Lag til kveldsmaten, bind opp kjortelen og stå til tjeneste for meg mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.’ Takker han vel tjeneren for at han gjorde det han var pålagt? På samme måte med dere: Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’» (Luk 17,7-10)

Ensrettet fokus

Det kan føles rart å si at det er galt å være stolt av det vi gjør. Og det er nok ikke sånn at alt som kan kalles stolthet er galt. Det er bra å ha yrkesstolthet, for eksempel. Det er bra å strebe etter å gjøre sitt beste, slik at vi oppnår resultater som vi er fornøyd med.

Bibelen oppfordrer oss til det (bare les i Ordspråkene).

Men stolthet er farlig. For den har så lett for å forskyve fokuset vårt. Det er så lett å klappe seg selv på skuldra, heller enn å takke Gud for hjelpen. For talentene, gavene, inspirasjonen og kreftene.

Alt vi gjør – ja, alt i hele universet – handler om Gud. Det er han som skal ha æren, og det er, kort sagt, han som er kilden til alt som er godt. Det er han som er hellig, og allmektig, og allvitende, og vis og god. Det er ham alt handler om.

Alt vondt i verden kommer av at blikket flyttes bort fra nettopp den sannheten. Når vi setter oss selv først, eller ser på oss selv som visere eller høyere eller viktigere, er vi på villspor.

Jeg skal innrømme at det høres tåpelig ut. Hvis man faktisk tror på Gud, høres det jo rimelig sprøtt ut å tenke seg at man er visere eller høyere enn ham. Men det er dessverre ikke alltid vår sunne fornuft og storstilte logikk når helt gjennom til underbevisstheten og hjertet.

En ære!

Vi har egentlig ingenting å være stolt av. Men vi har uendelig mye å takke for. Det er der blikket vårt bør være.

Takke for hver gode ting vi får muligheten til å gjøre. Takke for hvert menneske vi får komme i kontakt med, og som vi får dele noe med. Takke for hvert gode ord som blir lagt i vår munn.

Vi har ingenting å vise til – men alt å takke for, og én å peke på. Og det er nettopp det vi må gjøre. Det er det vi er kalt til å gjøre, og det er derfor vi driver misjon.

Vi er på et oppdrag, utsendt av kongenes konge. Ikke for å få ære – men for å ære. Og for en ære det er!

Vi skal peke på Jesus – som unyttige tjenere, men som elskede barn. Til velsignelse for andre, til velsignelse for oss selv, på Guds ord – og til hans ære.