Søndagsskolesmellen

Jeg innså det en god stund etter at jeg datt av bibelleseplanen (det er ikke første gang). Planen var kanskje litt ambisiøs (nok en gang). Men jeg trappa ikke ned, jeg bare kutta det ut. Ikke veldig bevisst. Tenkte at jeg skulle prøve å ta det opp igjen, kanskje i morgen. Men det ble jo ikke.  

Kvantitet

Forventningene jeg har til hva som er å leve tett på Jesus, ødela for meg. Jeg tenkte det måtte være sånn og sånn. At det helst må være en god mengde både bønn og bibel. Jeg var både flau og skamfull over å ikke få det til. Som om jeg er den første utsendingen som ikke har alt på stell. Jeg som prøver å snakke så ofte som mulig om at denne livsstilen (som vi bare så vidt har begynt på) er for helt vanlige folk. 

Som om jeg er den første utsendingen som ikke har alt på stell.

Kanskje er ikke det verste at jeg ikke fikk til disse rutinene, men at jeg, da jeg hadde dem, tydeligvis har tenkt at de i seg selv gjør min relasjon til Jesus god. Men selv om rutiner er både lurt og viktig, er det ikke selve rutinen som er poenget. Eller antall ord lest eller bedt. Jesus er ikke avhengig av mengden. Han trenger at jeg er åpen for det han har å gi meg. Av veiledning, omsorg og nåde. Det blir litt vanskelig når jeg blir maktesløs av mitt urealistiske mål. Bare ett eneste vers eller et sukk, en tanke i hans retning, gjør det faktisk så mye enklere for han.  

Tålmodighet

Dette er ord om meg og til meg. Men kanskje trenger noen andre også påminnelsen. Teorien er enkel, det handler ikke om å få det til. Ikke om det vi gjør. Jesus har gjort alt. Søndagsskolelærdommen. Men praksisen kan det være verre med. Det er så trist om det gjør at vi slutter å holde kontakten. Bare fordi vi ikke når opp til et tenkt ideal. Etter hvert føles det bare vanskeligere og vanskeligere å gjenoppta den. Og vi veit aldri når det plutselig kan føles for vanskelig å snu oss tilbake til Jesus. Selv om det egentlig er superlett. For det er ikke Jesus som holder seg unna. Det fascinerer meg; hans tålmodighet med meg.  

Det er vel ikke siste gangen jeg trenger denne påminnelsen heller. Håpet er at relasjonen min med Jesus skal være litt mindre som en berg- og dalbane. Og litt mer som en stabil karusell, uten at jeg vet helt hvilken det skulle vært. Der jeg bare jevnt over er hos han. Der det av og til bare er ørken, og av og til en oase, men alltid Jesus.