Sommerens siste bad
HVERDAG: Kan du huske sommerens siste bad? Jeg ligger på ryggen i vannet og flyter. På land roper de meg inn. Vi skal hjem.
Men som en unge så bare ligger jeg der i sommervannet, og later som jeg ikke hører. Fjorden er frisk og herlig, men jeg vet at jeg har stupt uti for siste gang for i år. Det er bare å se på kalenderen, men det er også en luftforandring som varsler høst. Et drag i bladene på trærne.
Motstridende følelser
Jeg er ikke så svevende at jeg ikke klarer å glede meg over et bad i sjøen utenom å bli krampaktig undrende og selvbevisst. Men uansett: Vemodet ligger og lurer. Så mye å glede seg over og være takknemlig for, men samtidig noe nedstemt. Noe som er forbi.
Filosofen Jung sier at vi mennesker kan kjenne på sterke motstridende følelser – samtidig. Glede og vemod. Noe som henger helt løst og dingler og noe som er skrudd fast. Det er visstnok greit å kjenne det slik. Menneskets dualitet. Jeg får ta ham på hans ord her jeg ligger og flyter på siste rest av sommer.
Forgjengelighet
Solen som stuper i havet – farger landskapet så vakkert at det ser dumt ut hvis noen skulle prøve å male det. Det er et glimt av selveste paradiset – og så er det borte.
Det var også noe som ble borte mellom oss. Et øyeblikk og en anledning. En dør som ble åpnet mellom oss. Men så glipper det. Vi merker det begge.
Hvordan skal vi klare å gripe fast i gleden – i opplevelsen. Holde den fast. Det er som å klemme fingrene rundt et såpestykke i badekaret.
Ja det kan fabuleres. Det er lett å gjøre det her på ryggen i en sommervarm norsk fjord. Men er det noe mer? Noe mer fundamentalt? Noe åndelig?
Noe om at vi bare er på besøk. Vi flytter inn, men er samtidig gjester. Et midlertidig oppdrag. En prosjektstilling. En ambassadør på jobb i fjerne land. Bade på lånt tid.
Eller er det ikke vemod og tap vi kjenner på, men forgjengelighet? En følelse av at alt en gang skal ta slutt og smelte bort.
Er du konstant stemt i dur, og er irritert på halvtomme glass og halvgamle sutrekopper, så får du ha meg unnskyldt. Men det var nå en gang det jeg kjente på da jeg stod og tørket meg etter sommerens siste bad. I morgen melder YR vind fra vest og lette regnbyger.
Salme 39. Herre, lær meg at jeg skal dø,
hvor få og tilmålte mine dager er,
så jeg kan innse at mitt liv tar slutt.
Se, en håndfull levedager har du gitt meg,
min levetid er som ingenting for deg,
hvert menneske er et pust.
Som skyggebilder går de omkring.
De uroer seg forgjeves.
De samler i hauger, men vet ikke hvem som skal ha det?
Men nå, Herre, hva skal jeg vente på?
Bare til deg står mitt håp.
(Salme 39)