Om å la Gud få være Gud

For to år siden løp jeg et ti kilometer langt løp i så sakte fart at en vakt langs banen mente det gikk an å skru opp tempoet, jeg klarte tross alt å snakke litt med hun jeg sprang ved siden av. Det vakten ikke visste var at jeg hadde et mål om å fullføre og at dette var første gang på veldig lenge at jeg sprang ei hel mil sammenhengende. Etter flere år med helsemessige utfordringer var det en seier å løpe over målstreken selv om jeg havnet langt nede på resultatlista. 

Et maraton er jo mye mer krevende enn å springe et løp på ti kilometer, ikke minst når det gjelder det mentale. Derfor er det lurt å starte rolig. Det gjelder å finne et tempo ut fra egne forutsetninger som det er mulig å holde hele veien frem til mål.   

Langt og lenge

I den beste fasen av opptreningen drømte jeg om å springe langt og lenge. Jeg så for meg å være deltaker i et løp i fjellene og springe kontinuerlig en halv dag. Realitetsorienteringen ble derfor knallhard da jeg like etterpå ble syk igjen og ikke kunne trene på over et halvt år. Nå nyter jeg alt jeg klarer å gjøre uten at kroppen blir sengeliggende etterpå.   

Siden 12. mars har vi alle deltatt i et slags maraton. Et usikkerhets-maraton og et tålmodighets-maraton. Det er ikke kjekt å godta begrensinger og i vår kultur er det heller ikke en populær tanke. Til vanlig oppmuntres vi heller til å leve over evne og svi av krefter som vi egentlig ikke har. I kabalen mellom jobb, familie, venner og frivillig innsats er det gjerne noe som ikke går opp. 

Overveldende skjønnhet

En uvanlig varm og vakker kveld i april tok jeg turen til ei strand ved havet for å se solnedgangen. Flere andre hadde også funnet veien dit og i god avstand til hverandre ruslet vi bortover. Folk stoppet opp, kikket og tok bilder. Sammen ble vi dratt mot den vakre utsikten og alt vi kunne gjøre var å nyte det å være der.  

Det gjelder å finne et tempo ut fra egne forutsetninger som det er mulig å holde hele veien frem til mål.

Vi lever i en verden der mye er uforståelig og vondt. Samtidig finnes denne overveldende skjønnheten som får oss til å bli stående i beundring. I møte med egne begrensninger er det godt å se at jeg tross alt bare er et menneske, det er bare Gud som er Gud.  

Selv om det mest sannsynlig ikke blir et maratonløp på meg, så er jeg i et livsløp med de mulighetene og begrensningene som følger med. Når det blir ekstra tungt gjelder det å huske at det aller beste fremdeles ligger foran.