En tvil som gleder Gud

Gud er allmektig, stor og ufattelig kjærlig. Han kan takle tvilen min, spørsmålene og utålmodigheten. For han gleder seg over et hjerte som søker ham.

Det kan være så lett å gi opp. Å gi opp livet, gi opp deg selv, gi opp troen din.

Personlig synes jeg det er vanskelig å gi opp troen min på Gud – teoretisk sett, mener jeg. Noe som kanskje er litt uvanlig. En del tenkende kristne sier gjerne at de tror på tross av sin skeptiske natur – fordi, som de sier (og som Bibelen sier): Den hellige ånd overbeviser dem om sannheten (les Joh 16,8-13). De velger liksom å tro (eller Gud skaper troen i dem), selv om de ikke i utgangspunktet er særlig troende av natur.

Jeg er litt omvendt. En del av meg ville elsket å gi slipp på troen, for på mange måter, i alle fall akkurat nå, ville det gjort livet mitt mye enklere. (Ikke egentlig, så klart. Men du skjønner hva jeg mener.)

Men jeg kan ikke. For jeg klarer ikke å riste av meg overbevisningen – den logiske overbevisningen, ikke bare en åndelig overbevisning – om at det finnes en Gud, og at det er fullstendig tåpelig og ignorant av oss mennesker å tro at vi noen gang kan forstå alt – at alt i verden i det hele tatt er laget slik at det teoretisk sett kan forstås. Noen vil kanskje si at det er jeg som er tåpelig, men pytt, dem om det.

Tvilende troende

Men det betyr ikke at jeg lar denne underliggende og hardnakkede overbevisningen min om at det finnes en Gud forme alle mine tanker og følelser på området. Å nei, du. Jeg tar meg ofte i å bli svak i troen og overbevisningene mine:

Gud er kanskje virkelig og sann, sier jeg til meg selv, og det meste av det kristendommen lærer oss er kanskje sant nok – men kan det hende at vi har tatt feil om visse ting? At vi har misforstått? Kan det være ting vi har overbevist oss selv om for å føle oss bedre, men som ikke egentlig er helt sånn? Kanskje Gud ikke er fullt så personlig til stede og engasjert i livet til hver og en av oss som vi liker å tro?

Vanligvis skjer dette når jeg føler meg forvirret over noe i livet. Litt nedfor, kanskje, eller bekymret. Eller aldri så lite frustrert. Når jeg føler at jeg ikke får noen bønnesvar. Når jeg føler at jeg ikke kan se Gud noe sted.

(Noe som er helt idiotisk, hvis vi tenker oss litt om. Jeg mener, kom igjen, mann. Bare se ut vinduet. Se PÅ vinduet, for den saks skyld. Det er der. Og det samme er du. Og du er skapt på vakkert og underfullt vis. Hele skaperverket vitner om Gud og viser oss Gud, hvis vi ser etter. Men hvorfor bruke øynene når vi kan lukke dem for realitetene, ikke sant?)

Kanskje Gud bare har gitt opp. Eller kanskje jeg bare skal gi opp – ikke livet, ikke vær så melodramatisk, men håpet. Kanskje Gud er virkelig, men ikke egentlig personlig interessert i mine bittesmå menneskelige problemer.

Fortsatt virksom

Men så er det dette verset. I Bibelen. Det er mange vers i Bibelen, selvfølgelig, og mange som er relevante for slike tankespinn, men jeg vil peke på et bestemt i dag, fra Filipperne 1,6:

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Hm? Så du sier at Gud er i sving i meg, Paulus? Her og nå – og alltid? Uansett? Ok, Bibelen og jeg er kanskje ikke alltid helt på linje, da.

Tålmodighet

Heldigvis for meg forventer ikke Gud så altfor mye av meg. Misforstå meg rett, han forventer egentlig perfeksjon, i tråd med hans hellighet. Men jeg er menneskelig, tross alt – og det vet han. Gud er allmektig, stor og ufattelig kjærlig. Han kan takle tvilen min, spørsmålene og utålmodigheten. Personlig tror jeg at han ikke engang har noe imot dem – faktisk tror jeg til og med at de gleder ham.

Hva for noe?

Bare heng med litt her nå. La meg forklare. Tenk over det i noen sekunder. Hva betyr det når jeg bekymrer meg over Guds tilstedeværelse i livet mitt? Hva betyr det når jeg sier at jeg ikke merker noe til ham? En ting det betyr, er at jeg ikke søker ham nok. Som vi leser i Hebreerne 4,12:

For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

Det er tydelig at jeg ikke tilbringer nok tid med Gud – i bønn, og i bibellesning. Guds ord er det mektigste vi har, fullt av overnaturlig visdom og sann ånd. Ingen som tilbringer tid med å lese i Bibelen, mens de søker Gud med et åpent og ærlig hjerte, kan unngå å høre stemmen hans tale direkte til dem – selv når de ikke faktisk innser det selv. Så på den måten er spørsmålene mine og tvilen min noe negativt.

Men de er også noe positivt. For de er symptomer – symptomer på lengselen min etter Gud. De viser at jeg søker ham, at jeg ser etter ham, at jeg forventer å se ham. En skuffet tro er en utålmodig tro (som ikke er særlig bra, for Guds timing er alltid perfekt, og jo mer vi lærer å stole på ham og søke ham, jo mer vil dette gå opp for oss), men det er også en tro som er levende. Som er aktiv.

Et åndelig umodent hjerte trenger å lære å være tålmodig og stole på at Gud vet hva han gjør. Men et hjerte som ønsker å oppleve Gud, er til syvende og sist alltid – alltid – en god ting.

For det er ingenting som gleder Gud mer enn et hjerte som søker ham.